| dc.description.abstract | Integreringstilskuddet ble innført i 1991, og har siden den gang vært det viktigste virkemidlet for å gi økonomisk kompensasjon for kommunenes merutgifter ved å bosette flyktninger. Hovedmålsetningen med integreringstilskuddet er å ”…medvirke til rask og god bosetting, slik at flyktningene skal kunne bosette seg i en kommune innen seks måneder etter at det er gitt ordinær oppholds- og/eller arbeidstillatelse…... Tilskuddet skal føre til at kommunene gjennomfører et godt bosettings- og integreringsarbeid, med sikte på at de bosatte skal komme i jobb og greie seg selv.” Integrering av flyktninger er en krevende oppgave for hele det norske samfunnet, og en rekke andre virkemidler har vært og er i bruk i tillegg til integreringstilskuddet for å oppnå de samlede målene på området. Likevel har det vist seg meget vanskelig å oppnå målsetningene når det gjelder lav nok ventetid på bosetting og at mange nok flyktninger kommer i jobb og etter hvert blir økonomisk selvhjulpne. Det er flere forhold som tilsier at graden av suksess på integreringsområdet kan forventes å bli bedre de kommende årene. For det første er de ytre rammebetingelsene nå meget gunstige, med svært lav arbeidsledighet. For det andre har det blitt gjennomført viktige reformer som har bidratt eller må forventes å bidra positivt til den gjennomsnittige kvaliteten og måloppnåelsen i integreringsarbeidet i kommunene. Vi framhever særlig en mer konsentrert bosetting av flyktningene, innføring av rett og plikt til norskopplæring, introduksjonsordningen og NAV-reformen. Likevel er det også uløste utfordringer. Blant annet argumenteres det for at fleksibiliteten i bosettingen trolig er for lav til å kunne bosette flere flyktninger enn i dag dersom behovet for dette skulle oppstå. Det kan derfor være behov for nye virkemidler som stimulerer sterkere til bosetting. Dette både for å oppfylle målene angående ventetid på bosetting innenfor det antall flyktninger per år vi har hatt de siste 2-3 årene, og for å skape fleksibilitet til å bosette et høyere antall ved eventuelle behov for dette. Videre inneholder rapporten flere andre forslag til omlegginger av virkemiddelbruken som bør vurderes nærmere for ytterligere forbedret framtidig måloppnåelse. | no |
