| dc.description.abstract | Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark omfatter kommunene Seljord, Nissedal, Tokke, Vinje, Fyresdal og Kviteseid. Samarbeidet er organisert som et forsøk som startet 01.04.04 og skal vare fram til 01.04.08. Kommunene har tidligere hatt samarbeid om undersøkelser, men ønsker gjennom forsøket med ett interkommunalt barnevern å finne fram til nye og bedre løsninger knyttet til lokale utfordringer som barnevernet står overfor. De viktigste målsettingene med samarbeidet er å prøve ut en felles organisering av tjenestetilbudet, styrke og utvikle de aktuelle tjenestene og bedre ordninger for å kunne rekruttere og holde på fagutdannet personale. Hensikten med evalueringen er å få dokumentert erfaringer og resultater som grunnlag for å vurdere om forsøket skal etableres som en fast ordning, eller om det er aktuelt å velge en annen organisering. Siden samarbeidet er etablert i medhold av Forsøksloven, som har som formål å prøve ut nye metoder og tiltak for å løse offentlige oppgaver på en bedre måte, har evalueringen også interesse for ansvarlige myndigheter på nasjonalt nivå. Evalueringen er basert på intervjuer med ansatte i barnevernet og et utvalg av samarbeidspartnere i og utenfor kommunene. Det er også gjennomført en mindre spørreundersøkelse til brukere som i dag er mottakere av hjelpetiltak i hjemmet. Videre har vi fått tilgang til dokumenter, rapporter og andre skriftlige kilder som dokumenterer ulike sider ved samarbeidet. Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark er på landsbasis det eneste forsøket med interkommunalt barnevern som er organisert som interkommunalt selskap etter Lov om interkommunale selskap. Erfaringene med denne formen for organisering er positive, og synes å være spesielt godt egnet for store samarbeid hvor mange kommuner deltar. Samarbeidet har hovedkontor i Kviteseid, mens de andre samarbeidskommunene har stilt ett eller flere kontorer til disposisjon for barnevernet. Det er etablert moderne IT-løsninger som gjør at de ansatte har tilgang til data og kan jobbe effektivt uavhengig av hvor de er lokalisert. De ansatte er organisert i to grupper som hver har hovedansvar for tre kommuner. Prinsippene som ligger til grunn for gruppeinndelingen, er at denne skal bidra til mest mulig effektiv reisevirksomhet, og at de ansatte skal unngå saker i eget nærmiljø. Samtidig utøves det fleksibilitet i forhold til utnyttelse av kompetanse på tvers av gruppene. På denne måten har man klart å få til en organisering som utnytter fordelene av et stort fagmiljø, samtidig som man ivaretar nærhet til brukere og samarbeidspartnere. Barnevernet deltar i tverrfaglige grupper rettet mot forebyggende arbeid i alle kommuner. Det synes klart at samarbeidet har bidratt til et mer robust fagmiljø, økt kompetanse og bedre tjenester.De ansatte ser det som en stor styrke å ha fått flere kolleger å spille på, og dette har også bidratt til økt trivsel i en krevende jobb med stort ansvar. Sammenlignet med enkelte lignende forsøk i andre deler av landet, utmerker Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark seg ved at det var gjort svært gode forberedelser før samarbeidet ble startet opp. God og ryddig ledelse blir i den forbindelse av ulike aktører framhevet som en viktig suksessfaktor for et godt samarbeid. Tilbakemeldingene fra samarbeidspartnerne er også overveiende positive, og oppfatningene er at kommunene i Vest-Telemark er for små til å kunne opprettholde robuste og stabile barnevernstjenester på egen hånd. Flere gir uttrykk for at barnevernet har blitt en mer tydelig aktør og mer stabil bidragsyter i mange sammenhenger. Tidligere kunne deltakelse fra barnevernet i den enkelte kommune være usikker, bl.a. pga. sykdom eller vakanser. Statlige så vel som andre interkommunale aktører ser det som en fordel å ha ett kontor å forholde seg til. Tilgjengeligheten til barnevernet karakteriseres som god, og det vises til at det alltid er noen til stede som kan formidle videre kontakt. Samarbeidspartnerne trekker også fram enkelte områder med forbedringsmuligheter. Dette går bl.a. på bedre tilbakemelding på oppfølging av bekymringsmeldinger. For mange samarbeidspartnere ville det være en fordel å vite om barn følges opp eller ikke. I en del tilfeller kan samarbeidspartnerne ha muligheter for å gi nyttige bidrag dersom de blir informert og/eller involvert. Dette forutsetter klare rutiner fra barnevernets side i forhold til å be om unntak fra taushetsplikt. Dette er en utfordring som ikke kan relateres til hvorvidt man samarbeider eller ikke, men er en utfordring knyttet til barneverntjenesten mer generelt. Andre forbedringsområder som trekkes fram av enkelte, er bruk av mer tid på råd og veiledning i familiene, mer informasjon om barnevernets arbeid – hva de gjør og ikke kan gjøre – og avklaring av ”gråsoner” i forhold til andre tjenesteområder. Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark synes å være bevisst en del av de utfordringene som samarbeidspartnerne trekker fram, og det har blitt arbeidet mye med informasjon og avklaring av roller og samarbeidsrutiner i forhold til mange samarbeidspartnere. Tilbakemeldingene fra samarbeidspartnerne indikerer at det fortsatt er viktig å vektlegge dette arbeidet. Hovedinntrykket er imidlertid at man i Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark har klart å få på plass gode systemer, rutiner og samarbeidsrelasjoner i løpet av relativt kort tid, og at det er lagt et godt grunnlag for videreføring og -utvikling av samarbeidet. Erfaringene med andre forsøk med interkommunale barnevern viser at kompleksiteten og utfordringene gjerne øker med økende antall deltakere i et samarbeid. I den forbindelse er det verdt å merke seg at Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark er det forsøket i landet som involverer flest kommuner. Det er i forbindelse med etableringen av samarbeidet gjort bevisste grep for å ivareta nærheten og tilgjengeligheten til brukerne. Brukerne kan selv velge hvor de ønsker å møte barnevernet, og barnevernet drar ofte på hjemmebesøk. Selv om de ansatte er mye ute på reise, er de tilgjengelige for brukerne via mobiltelefon. Tilbakemeldingene fra brukerne tyder også på at de er godt fornøyd med tilgjengeligheten til barnevernet og kvaliteten på de tjenester som gis. Når det gjelder økonomi, fordeles driftskostnadene etter en fordelingsnøkkel basert på antall barn i aldersgruppen 0-17 år. Utgifter til tiltak i og utenfor familien dekkes av kommunen der barna bor. Dette er en løsning som ser ut til å fungere bra, og det uttrykkes ikke behov for større endringer av disse fordelingsprinsippene. I andre forsøk med interkommunale barnevern har det gjerne vært slik at kommunene har fått en betydelig økning i kostnadene, både til drift og tiltak som følge av etableringen av samarbeidet. I Vest-Telemark synes kostnadene samlet sett å ha gått ned. I første rekke skyldes dette nedgang i utgiftene til tiltak, men det har også vært en reduksjon i driftsutgiftene. Det har ikke vært vesentlige økninger i personalressursene som følge av samarbeidet. Nedgangen i antall tiltak skyldes blant annet at man i første fase av samarbeidet foretok en gjennomgang og opprydding i alle saker. Saker som ikke lenger var aktive, og saker som ikke ble definert som barnevernssaker, ble avsluttet. Videre kan nedgangen i utgiftene til tiltak også ha sammenheng med økt fokus på forebyggende arbeid og mer ressurser til stillinger og tiltak i kommunene i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse. Målsettingen med samarbeidet har ikke vært å spare penger, men det har vært en underforstått målsetting at kommunene skulle få bedre og mer stabile tjenester for pengene gjennom samarbeid enn de ville vært i stand til på egen hånd. I og med at kostnadene samlet sett synes å ha gått ned, samtidig som målsettingene om styrking og forbedring av barneverntjenesten i stor grad er nådd, må Barnevernsamarbeidet i Vest-Telemark karakteriseres som svært vellykket. Samarbeidet framstår som et eksempel til etterfølgelse for mindre kommuner i andre deler av landet som ønsker å styrke barneverntjenesten gjennom etablering av interkommunale samarbeidsløsninger. | no |
