Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorStener, Martin M.
dc.contributor.authorRestad, Joachim R.
dc.coverage.spatial
dc.coverage.spatialSauherad
dc.date.accessioned2016-10-28T12:06:18Z
dc.date.accessioned2017-04-19T13:14:05Z
dc.date.available2016-10-28T12:06:18Z
dc.date.available2017-04-19T13:14:05Z
dc.date.issued2016
dc.identifier.citationStener, M. M. og J. R. Restad. Hvordan etterfølges kravpunktene i Levende Skog standard? - En studie fra hogstfelt i Midt-Telemark. Master thesis, University College of Southeast Norway, 2016
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2438957
dc.descriptionIn the 1500s, Norway was Europe's most important supplier of lumber. At this time what is often referred to as “the big Norwegian lumber adventure” started. Heavy utilization of the Norwegian forest led to concerns about the condition of the forest, and resulted in the need for better forest administration. Because of this, the public forest administration was established in 1858-60. The administration had tasks consisting of reporting the forest conditions in the country and the drafting of bills and budgets. Since its establishment, there have been several changes regarding the relationship between the state and the private forest owners. With the Forest Protection Act of 1932 (Skogvernloven av 1932), the principle of “freedom with responsibility” (“frihet under ansvar”) was established. This meant that the private forest owners could operate their forests as long as it was done in accordance with applicable laws and regulations. This principle still applies today, but in order to deliver timber to the industry, the logging must be certified and conducted in keeping with applicable laws and regulations such as the Forestry Act (Skogbruksloven) and the Regulation for Sustainable Forestry (Forskrift om bærekraftig skogbruk). In Norway, certification happens almost exclusively through the PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Once forest owners have been certified, they are obligated to follow the guidelines of the “Norwegian PEFC Forest Standard” (Norsk PEFC Skogstandard), formerly known as the “Living Forest Standard” (Levende Skog standard), during forestry measures. In this study, we used the requirements specified in the Living Forest Standard to inspect 29 clearcutting areas in Central Telemark. From the 25 requirements given in the standard, an inspection form was made in which 11 of the most relevant points were represented: terrain damage caused by forestry machines; logging debris; environmentally harmful waste; buffer zones to specific nature types; lying dead wood; retention trees; seed trees and tree planting; nesting trees; trenching and forest fires; key habitats, and cultural heritage elements. These different points were used to document the extent to which the guidelines in the standard are being followed, and to identify any discrepancies. All the clearcutting areas were checked after felling, and none of the areas had been logged before 2014. The revised version of the standard (Norsk PEFC Skogstandard) was implemented in February 2016. We compared our data with this version to examine whether the revision had better specified the points for which deviations had been documented in this study. A telephone survey was also carried out with the participation of 79 forest owners from municipalities in Central Telemark. In this survey, we asked about their knowledge of the Living Forest Standard (LSS), if they had received any complaints after logging, and who they believed was responsible for making sure that the logging is conducted with compliance to laws and regulations. Of all the participants in the survey, 33.3% said they had no knowledge of the Living Forest standard, 28.6% had little knowledge, while 38.1% said they had a good knowledge of it. Seven forest owners reported that they had received complaints following logging on their properties.The requirements for the preservation of cultural heritage, management of environmentally harmful waste, the cutting of trees into higher stumps, and preservation of dead wood are generally well implemented in the examined fields. Standing and lying deadwood is particularly important for the conservation of biodiversity in the forest. Deviations from the standard are mainly: terrain damage caused by forestry machines, logging residue in streams, and a lack of buffer zones for streams and rivers. A total of 40 streams (almost all of the registered streams) and two out of five rivers lacked buffer zones. Buffer zones are important to protect the natural ecological functions of streams and rivers. Most logging fields also had a moderate to large amount of logging debris in streams. Logging residues may partly affect nutrient balance and microclimate. In 23 out of 29 fields, we registered retention trees, but none of these had visible markings. Marking of the chosen retention trees is important to ensure that they will not be cut later on. It was not possible to separate retention trees from seed trees in some of the fields. In this study, the most extensive deviation from the standard is the extent of terrain damage due to the use of forestry machines. The greatest discrepancy was noted in a logged field of 295 decare (roughly 73 acres), where the combined length of terrain damage was 1956 meters. These terrain damages can change the field's entire structure by draining large amounts of water and increasing the risk of erosion. It is clear that the regulation point addressing such damage to the terrain must be improved in future revisions of the standard. Here, a definition of what terrain damage is needs to be specified with measurements. It is important that the forestry industry follow all the requirements set forth in the standard. This will ensure that Norwegian forestry operations are conducted in a sustainable manner, and that the industry maintains a good reputation both nationally and internationally.
dc.description.abstractNorge var på 1500-tallet Europas viktigste leverandør av trelast, noe som var grunnlaget for det som ofte omtales som ”det store norske trelasteventyret”. Utnyttelsen av den norske skogen som ressurs førte til bekymringer for skogens tilstand og behovet for administrative organer. Resultatet ble opprettelsen av den offentlige skogadministrasjonen i 1858-60, som hadde oppgaver som bestod i å rapportere om skogforhold i landet og utarbeiding av lov- og budsjettforslag. Siden denne hendelsen har det vært flere endringer hva gjelder forholdet mellom staten og de private skogeiere. Med skogvernloven av 1932 ble prinsippet “frihet under ansvar” etablert. Det betydde at private skogeiere selv kunne drive sin egen skog, så lenge det ble gjort etter gjeldende lover og forskrifter. Dette prinsippet gjelder fortsatt i dag, men for å kunne levere tømmer til industrien må hogsten være sertifisert og utført etter gjeldende lover og forskrifter slik som skogbruksloven og forskrift for bærekraftig skogbruk. I Norge gjøres sertifisering nærmest utelukkende gjennom PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Sertifiseringen foregår ved at de sertifiserte forplikter seg til å følge retningslinjene i Norsk PEFC Skogstandard (tidligere Levende Skog standard) under utførelse av skogbrukstiltak.I denne studien har 29 hogstfelt i Midt-Telemark blitt kontrollert etter kravpunktene i Levende Skog standard. Av de totalt 25 kravpunktene i standarden, ble det utarbeidet et kontrollskjema hvor de 11 mest relevante punktene ble representert: kjøreskader; hogstavfall; miljøskadelig avfall; kantsoner; liggende død ved; livsløpstrær; frøtrær og eventuell planting; trær med reirfunksjon; grøfting og skogbrann; nøkkelbiotoper og viktige livsmiljøer, og kulturminner og kulturmiljøer. Disse punktene ble brukt for å dokumentere hvordan retningslinjene følges i praksis, og for å kartlegge eventuelle avvik. Alle hogstfeltene ble kontrollert etter endt hogst, og ingen var hogd før 2014. Den reviderte versjonen av standarden ble implementert i februar 2016. Det ble derfor naturlig å sammenligne våre data mot denne, for å undersøke om den reviderte utgaven kan ha tatt mer hensyn i punktene hvor det i denne undersøkelsen har vært dokumentert avvik. Det ble også utført en spørreundersøkelse, hvor 79 skogeiere fra Midt-Telemark deltok. Her spurte vi om deres kjennskap til Levende Skog standards innhold, om de hadde mottatt klager på hogst, og hvem som står med hovedansvaret for at arbeid på hogstfelt blir utført etter gjeldende lover og regler. Av alle deltakerne i spørreundersøkelsen, svarte 33,3 % at de ikke hadde noen kjennskap, 28,6 % hadde liten kjennskap, mens 38,1 % mente de hadde god kjennskap til LSS. Totalt oppga syv skogeiere å ha mottatt klager i etterkant av hogst. Retningslinjene hva angår bevaring av kulturminner og kulturmiljøer, håndtering av miljøskadelig avfall, gjensetting av høgstubber, og ivaretagelse av liggende død ved har generelt blitt godt fulgt opp i feltene vi har kontrollert. Stående og liggende død ved er spesielt viktig for bevaring av det biologiske mangfoldet i skogen. Avvik fra standarden omfatter i hovedsak kjøreskader, hogstavfall i bekker, og manglende kantsoner til bekker og elver. Totalt 40 bekker (nesten samtlige av alle registrerte bekker) manglet kantsone, og to av fem elver manglet kantsoner. Kantsoner er viktig for å ivareta de naturlige økologiske funksjonene til bekkene og elvene. De fleste hogstfelt hadde også en moderat til stor mengde hogstavfall i bekkene. Hogstavfall kan blant annet påvirke næringsbalanse og mikroklima. I 23 av 29 felt ble det registrert livsløpstrær, men ingen av disse var merket. Merking av utvalgte livsløpstrær er viktig for å sikre at de ikke blir hogd senere. I enkelte felt var det ikke mulig å skille livsløpstrær fra frøtrær. Det mest oppsiktsvekkende i denne studien er omfanget av kjøreskader. Størst avvik ble registrert i et hogstfelt på 295 dekar, hvor den sammenlagte lengden på kjøreskadene var 1956 meter. Kjøreskadene kan endre hele feltets struktur blant annet ved å drenere store mengder vann og øke erosjonsfaren. Kravpunktet som omhandler kjøreskader må forbedres i kommende revisjoner av standarden, hvor kjøreskader må defineres spesifikt. Skogbruket må ivareta alle kravpunktene standarden setter. Dette er viktig for å sikre at norsk skogbruk foregår på en bærekraftig måte, og at industrien opprettholder et godt omdømme nasjonalt og internasjonalt.
dc.language.isonob
dc.publisherHøgskolen i Sørøst-Norge
dc.subjectskogbruk
dc.subjectlevende skog
dc.subjectNorsk PEFC skogstandard
dc.titleHvordan etterfølges kravpunktene i Levende Skog standard? - En studie fra hogstfelt i Midt-Telemark
dc.typeMaster thesis
dc.description.versionPublished version
dc.rights.holder© Copyright The Author. All rights reserved
dc.subject.nsi480
dc.subject.nsi488
dc.subject.nsi347


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel