Kartlegging av bekkerøye (Salvelinus fontinalis) i Telemark - En vannkjemisk og fiskebiologisk undersøkelse

Abstract

Sommeren/høsten 2012 ble det utført registrering av bekkerøye (Salvelinus fontinalis) i ulike lokaliteter i Telemark basert på tips fra privatpersoner og fiskeforeninger, samt artsdatabankens registreringer. Lokalitetsvariasjoner med hensyn til fysiske og kjemiske habitatforhold, diett og mageinnhold, vekst og aldersstruktur, parasittforhold, kvikksølv (THg) i fiskekjøtt samt trofisk plassering i næringskjeden (indikert ved 13C og 15N) ble undersøkt. Til sammen 207 bekkerøyer ble samlet inn fra 13 lokaliteter i ti kommuner i Telemark samt én lokalitet i Buskerud (Overnbekken i Modum kommune) og én i Oslo (Hovinbekken). Disse to bekkene ble primært inkludert fordi bestandene var antatt å være fra de tidligste utsettingene i Norge, og derfor sannsynlig kunne være representative for bærekraftige, sympatriske bekkerøyebestander. Flere av bestandene virket å være relativt tynne, noe som kan tyde på at arten kan være på tilbakegang i flere av lokalitetene eller dellokalitetene som ble undersøkt. Basert på vannkjemiske analyser ble bekkerøye påvist i eutrofe, dystrofe og oligotrofe vannforekomster. Påvirkning fra antropogene nitrogenkilder bidro til relativt store variasjoner i 15N-signaturene i bekkerøyene fra ulike lokaliteter, noe som ikke hadde sammenheng med bekkerøyenes trofiske posisjon. Derfor ble 15N-signaturen til alle bekkerøyer i en lokalitet justert ned i forhold til 15N-signaturen til den bekkerøya i hver lokalitet med laveste 15Nverdi. Etter en slik justering var det i større grad mulig å sammenligne lokalitetenes 15Nsignaturer og trofiske nivå. I lite antropogent påvirkede lokaliteter, var det en signifikant positiv sammenheng mellom 15N-verdi og lengde. At ikke flere lokaliteter oppviser en slik sammenheng, skyldes trolig relativt små variasjoner i trofisk nivå hos bekkerøye (middelvariasjon i trofisk nivå: 0,31 ± 0,23) uavhengig av størrelse/alder, noe som indikerer stor konkurranse om mat i slike systemer. Det ble kun funnet enkeltindivider som befant seg på ett trofisk nivå høyere enn bekkerøya med laveste 15N-signatur.  Vi fant signifikant høyere alder (5,5 ± 1,1 år) i bestander lite påvirket av menneskelig aktivitet (rurale, lite tilgjengelige områder) i forhold til mer mennesketilgjengelig lokaliteter (3,3 ± 0,8 år). Bekkerøyenes THg-konsentrasjoner var relativt lave, og varierte mellom 0,02 - 1,33 ppm tørrvekt (tv), tilsvarende (0,004 - 0,28 ppm våtvekt (vv). Verdiene overstiger ikke anbefalt kostholdsråd i Norge på 0,5 ppm THg/kg (vv). Høyeste konsentrasjon, 1,33 ppm tv, ble målt i et individ på 20 cm og 74 g (8 vintre). THg-konsentrasjonene varierte mye mellom de ulike lokalitetene avhengig av fysisk/kjemiske forhold i nedbørsfeltet, hvor skog og myrpåvirkete lokaliteter, med høy konsentrasjon av TOC og relativt lave pH verdier synes å ha de høyeste THg-konsentrasjonene. Alder, lengde og vekt viste signifikant, positiv sammenheng med THg, hvor alder gjennomgående var mest signifikant. De lave THg-konsentrasjonene skyldes trolig et kort livsløp og diett på lavt trofisk nivå (nivå 2 og 3). Av de fem lokalitetene hvor det ble funnet signifikant positiv sammenheng mellom logTHg og 15N i fisk, ble oppkonsentreringsfaktoren (TMF) for THg funnet å variere mellom 2,1 og 11,9 per trofiske nivå. Høyeste verdi ble registrert i Rekatjønnbekken (N=4), hvor også bekkerøya med høyeste målte THg-konsentrasjon ble funnet. I Overnbekken ble det funnet signifikant høyere 15N-signaturer og THg-konsentrasjoner oppstrøms vandringshinder sammenliknet med nedstrøms vandringshinder. Fordi bestanden oppstrøms synes å være en allopatrisk bekkerøyebestand, i motsetning til sympatrisk bestand nedstrøms, tyder det på at bekkerøya næringsmessig er konkurransesvak i sameksistens med andre arter som blant annet ørret (Salmo trutta) I parasittundersøkelsene ble det primært påvist Gyrodactylus derjavinoides, en ektoparasitt som kun ble funnet i Hovinbekken, og her var prevalensen relativt høy (74 %) og intensiteten moderat (1-100 stk. per individ). Ingen andre ektoparasitter eller endoparasitter ble registrert.

During the summer and fall of 2012, a major survey on the geographic distribution of brook trout (Salvelinus fontinalis) was conducted in Telemark County. The initial localization of possible brook trout populations were mainly based on information from local persons, fishing associations and the Norwegian species databank. A total of 13 sites (12 streams and 1 small lake) inhabited by brook trout were registered. These sites were located in ten different municipalities in Telemark County. In addition, two sites in the counties of Buskerud and Oslo were included in this study, since these would represent old, native, sympatric and sustainable populations of brook trout from the earliest introductions in Norway. Physiochemical data from the surveyed streams, as well as morphometric data, stomach content, fish filet tissue samples and identification of parasites from a total of 207 brook trout were used to assess mercury biomagnification, trophic position, variation in growth and age structure, as well as parasite speciation and load . Results from the analysis of water chemistry indicate that brook trout inhabit eutrophic, dystrophic and oligotrophic waters. The influence of anthropogenic sources of nitrogen contributed to considerable variations in 15N-signatures at different sites, which appears not to be associated with trophic position. Consequently, 15N-signatures from each individual brook trout were adjusted according to the individual with the lowest signature at each site. Following this adjustment, we were able to compare trophic levels and 15N-signatures between all sites. We found significant positive correlations between 15N and fish length, in particular from sites less affected by anthropogenic sources of contamination. This association was only found in a few instances, probably due to small variations in trophic levels in brook trout (mean variation in trophic levels; 0,31 ± 0,23) independent of size and age. This indicates considerable food competition in the streams. We found only a few individuals that spanned more than one trophic level when the lowest 15N-signature was subtracted. We found significantly higher (5,5 ± 1,1 year) variation in age in populations less affected by human activity, such as public roads, compared to in populations that were more accessible (3,3 ± 0,8 year). THg-concentrations in brook trout varied from 0,02 to 1,33 ppm dry weight (dw), (equivalent 0,004 – 0,28 ppm wet weight (ww)), which is below recommended Norwegian limit of 0,5 ppm THg/Kg (ww) for consumption. The highest THg-concentration was recorded for an individual measuring 20 cm and weighing 74 g (8 +). THg-concentrations varied considerably between sites, and were related to variations in physical and chemical characteristics of the catchment areas. Fish from sites adjacent to forest- and wetland areas, with high concentrations of organic carbon (TOC) and low pH, appeared to have the highest THgconcentrations. There was a significant increase in THg with age, length and weight, with age as the best predictor. Low concentrations of THg in brook trout are most likely connected to a short lifespan and a diet based on prey from low trophic levels (level 2 and 3). In 5 of the 13 sites we found significantly positive correlations between logTHg and 15N. The trophic magnification factor (TMF) varied between 2,1 and 11,9 per trophic level, with the highest value registered in Rekatjønnbekken (N=4). In Overnbekken we found significantly higher 15N-signatures and THg-concentrations upstream a migration barrier compared to downstream. Assuming the population upstream to be an allopatric brook trout population, unlike the sympatric population downstream, it appears to be an interaction between the two species (brook trout and brown trout (Salmo trutta)) related to prey. The examination of brook trout for endo and ectoparasites, resulted in the finding of only one species of ectoparasite (Gyrodactylus derjavinoides). Only fish from Hovinbekken had this parasite, with a prevalence of 74 % of the fish and with a variation of 1 to 100 per fish.