| dc.description.abstract | SAMMENDRAG: Purist eller profitør? Merkevarebygger, usynlig eller posør? Strategisk sjonglør? Hvordan forholder norske, visuelle kunstnere seg til medieprofilering i sin yrkespraksis? Og hvorfor er det eventuelt viktig å synes i mediene? Hva kan en vinne eller tape på dét? Formålet med denne masteroppgaven har vært å undersøke hvordan norske kunstnere profilerer eller markedsfører seg i offentligheten, og da særlig i mediene. Tesen fra flere hold er at skal du lykkes i dag, må du synes i mediene. Det kan bygge opp kunstnerens markedsverdi, hevder noen. Dette bør være forlokkende for mange, da en rekke undersøkelser viser at de fleste kunstnere tjener svært lite penger på egen kunst. Men hva egenmarkedsføring betyr for kunstnerens symbolske verdi, altså anerkjennelsen på kunstfeltet, er en viktig diskusjon i det store bildet. Hva er suksess for de kunstnerne som intervjues her? Hvilke strategier bruker de, hva slags utfall genererer disse, og hvordan begrunner de det de gjør? Historiene til 12 norske, visuelle kunstnere danner grunnlaget for analysen. Det teoretiske rammeverket er fortrinnsvis et sosiologisk sådan, med Pierre Bourdieus terminologi som utgangspunkt. I denne oppgaven ser vi på kunstnerens egenprofilering i mediene i relieff til deres forhold til kulturjournalistikkenes ulike genre og – presentasjonsformer, samt forholdet kunst & kapital. Kjønnsproblematikk trekkes også inn, da kjønn oppleves som risikofylt for særlig de kvinnelige kunstnerne. Undersøkelsen avdekker et mangfold i aktivitetsnivå, ideologiske motivasjoner (verdisyn), praktiske føringer og erfaringer. Noen av disse kunstnere jobber aktivt, strategisk med egenprofilering og gjerne image- eller merkevarebygging av seg selv og kunsten sin. Andre er relativt passive, lite strategiske utad – de vil helst ”bli oppdaget” av både journalister og kunstneriske maktinstanser. Motivasjonene springer ut i fra deres forhold til kunst og økonomi – et parbegrep som tradisjonelt er beskrevet som motsetningsfylt: Kunstens verden er for noen av informantene ”en økonomisk verden snudd på hodet” (Bourdieu). Andre teoretikere hevder at dagenes post- eller senmoderne kunstnere ikke lenger ser på disse to ”verdenene”, kunst & kommers, som konfliktfylte. I følge dette perspektivet er grensene mellom flere ulike sektorer i samfunnet utvisket. Det er er i dag ”no rules, only choices” og ”everybody can be anyone” (Featherstone 1991). Dette bekreftes bare delvis i denne oppgaven. Det handler gjerne om å balansere komponentene kunstnerisk integritet og anerkjennelse på den ene siden, opp mot ”riktig” egenmarkedsføring og ”legitime” økonomiske strategier på den andre siden. En må være en BalanseKunstner for å lykkes. ABSTRACT: The main purpose of this thesis is to examine how and why artists present themselves in the public, especially in the media. Why is it so important to market themselves, their art? I’ll examine what Norwegian visual artists may gain, risk or lose by doing so. My theoretical framework and terminology mainly belongs to the sociology, and Bourdieu. A theoretically point of view, which is confirmed by some of the respondents in this study, is that an artist (also) runs a micro business. Several international and Norwegian studies state that most artists earn very little. Can own marketing raise the artist's low income? If the answer to this is yes, the next question is: What is the big risk by doing that? According to the French sociologist Pierre Bourdieu, the main goal for an artist is the symbolic capital. In other words; artistic recognition. The economy of the arts is allegedly exceptional: “an economic world reversed” (Bourdieu). There is said to be an important symbolic distinction between economic and artistic success. This claim is partially confirmed in my analysis. Some of my 12 informants are mainly motivated by artistic recognition. The art is an autonomous, selfenclosing entity. The boundary between the Art World and the World of Economy that appears in their stories, implies directions for what they do - their strategies to enter the market and the media. But according to postmodern theories, this boundary and other divisions in society are said to collapse. There are “no rules, only choices” and ”everybody can be anyone” (Featherstone 1991). The traditional boundaries between the art, business, advertisement and entertainment are no longer constitutive. My analysis both confirms and denies such claims. Especially the female artists I have interviewed, feel that they are not free to do what they want to do. Their female gender is a barrier in their own careers. “The Rules of Art” combined with “the rules of own marketing in the media” (performances), punish or reward the artists who use respectively use ill-legitimate or legitimate strategies. The trick is to figure out how to balance the various componets to achieve success. | |
