| dc.description.abstract | Hensikt: denne mastergradsavhandlingen er forankret i SDT (Deci & Ryan, 2000) og har som hensikt å undersøke a) om et tilrettelagt autonomistøttende treningsmiljø, i løpet av en 12 ukers treningsintervensjon, vil kunne sees i sammenheng med tilfredsstillelse av de tre psykologiske behovene for autonomi, kompetanse og tilhørighet. Samt om en tilfredsstillelse av disse behovene vil kunne samsvare med selvbestemte former for motivasjon. Og b) om deltakernes opplevelse av fysisk aktivitet, energinivåer og psykisk velvære vil endre seg i løpet av den 12 ukers treningsintervensjonen. Metode: Studien er en del av prosjektet «Aktiv Ung», som består av en 12 ukers treningsperiode med tilbud om 1 styrketrening og 2 utholdenhetstreninger i uka. Utvalget bestod ved start av 11 uføretrygdede med psykiske helseproblemer i alderen 20-40 år, men ble noe redusert i løpet av de 12 ukene med trening, og prosjektet stod til slutt igjen med 3 deltakere (en frafallsprosent på 72%). Instruktørene i prosjektet ble ved start instruert i hva det vil si å skape et autonomistøttende læringsmiljø i forhold til SDT (Deci & Ryan, 2002), samt praktiske eksempler for gjennomføringen av dette (se vedlegg 2). Deltakerne ble intervjuet før treningsintervensjonen, etter 6 uker og etter 12 uker, for å kunne oppdage eventuelle endringer underveis i prosjektet. Resultat: a) Resultatene i denne studien er i tråd med tidligere studier gjort på området (Edmunds, Ntoumanis & Duda, 2006; 2008). Ved å tilrettelegge for et autonomistøttende læringsmiljø vil dette kunne føre til at både de tre psykologiske behovene for autonomi, kompetanse og tilhørighet blir tilfredsstilt, samt at selvbestemte og integrerte former motivasjon blir fremmet og opprettholdt. Det har underveis i treningsintervensjonen vist seg at flere faktorer har vært avgjørende for deltakernes gjennomføring og opprettholdelse av trening, først og fremst at tilhørighet har vært utfordrende og ikke minst avgjørende ved deltakelse. Både fordi dette kan se ut til å ha vært vanskelig for flere av deltakerne med tanke på deres oppgitte psykiske lidelse, og også fordi det for de resterende deltakerne har vist seg å bli til en positiv del av treningen. Det ble ved 1. intervjurunde kjent at flere av deltakerne opplever press fra helsepersonell til å være i fysisk aktivitet og det er derfor spekulert i om dette kan være noe av årsaken til det store frafallet i gruppen. Ettersom årsaken for valget om trekke seg er ukjent, er det vanskelig å påstå at mangel på autonomi er den avgjørende faktoren, men sett i tråd med teorien kan tilfredsstillelse av autonomi være betydelig for å inneha eller utvikle selvbestemte og integrerte former for motivasjon (Deci & Ryan, 2000). b) 2 deltakerne rapporterer ved intervensjonens slutt at de på dette tidspunktet synes fysisk aktivitet er gøy og at de gleder seg til å dra på trening. Opplevelsen av hverdagslig aktivitet og gjøremål er lettere og er mer lystbetont enn før. Flere av deltakerne opplever på dette tidspunktet mindre tretthet, samt en økning i energinivåer, mestringsfølelse og selvfølelse. Konklusjon: Ut i fra resultatene kan det, i dette tilfellet, se ut til at tilrettelegging av et autonomistøttende treningsmiljø har vært med på å tilfredsstille de tre psykologiske behovene for autonomi, kompetanse og tilhørighet, samt at dette igjen har ført til opprettholdelse av selvbestemte og integrerte former for motivasjon. Deltakerne rapporterer at fysisk aktivitet har vært med på å øke energinivået, og at opplevelsen av mestring har ført til bedre selvfølelse og en økning i selvtilliten. | |
