Etableringen av de nye Holmenkollanleggene. En studie av hvilke aktører, nettverk og interesser som fikk gjennomslag for sine ønsker i prosessen

Abstract

I denne avhandlingen har jeg sett nærmere på etableringen av Holmenkollanleggene i forbindelse med ski–VM i Oslo i 2011. Fra en øvre kostnadsgrense satt av Byrådet i 2006 for anleggsinvesteringen til 580 millioner kroner, endte budsjettet på over 1,8 milliarder kroner. Planer i forhold til blant annet total kostnadsramme og organisering var planlagt på forhånd, men beslutninger fattet gjennom prosessen medførte at de totale kostnadene ble langt høyere enn hva en hadde trodd. Lignende tendenser kan en se i tidligere store prosjekter. Gjennom tidligere forskning kan en se at aktører både på innsiden og utsiden av prosjekter kan komme inn og påvirke prosjektet i en bestemt retning, som fikk konsekvenser for budsjettet. Det er gjennomført forskning om blant annet Lillehammer–OL som indikerer nettopp dette. Det er i så måte et spørsmål om Holmenkollprosjektet følger et slags mønster av tidligere prosjekter. Målet med avhandlingen er å kunne indikere om valg foretatt av aktørene underveis påvirket prosjektet i en annen retning enn planlagt, som fikk konsekvenser for kostnadsrammen. Med bakgrunn i de resultatene er det ønskelig å se om Holmenkolletableringen føyer seg inn i rekken av andre prosjekter der beslutningsstrukturen og kostnadsrammen avviker fra det en hadde planlagt på forhånd. Funnene i denne avhandlingen tyder på at Holmenkollprosjektet følger et mønster av tidligere prosjekter. Kommunen ønsket ved flere anledninger å skjære inn til margen i forhold til kostnader, men anlegget ble både flottere og dyrere enn hva de hadde forutsett ettersom i hovedsak skiinteressene var flinke til å fremme sine ønsker og behov. Til tross for at budsjettoverskridelsene i utgangspunktet ikke var tilsiktet slik som for Lillehammer–OL, så maktet skiidrettene gjennom sine krav og ønsker å bidra til å presse kostnadene oppover. De var dyktige til å fremme tekniske løsninger som var av den kostbare sorten. Prosjektet bar preg av uformelle nettverk, og beslutninger ble ofte foretatt gjennom slike fora. Lobbyvirksomhet fra idrettssiden fant også sted. Mesterskapet hadde sannsynligvis aldri blitt gjennomført dersom kostnadsrammen på 1,8 milliarder kroner ble gjort kjent tidlig i prosessen. Oslo kunne imidlertid fått ski–VM selv uten de store anleggsinvesteringene – en kunne ha fått mesterskapet basert på et anleggskonsept som kostet under halvparten av den endelige sluttsummen. Studien viser også at byggingen av den nye Holmenkollbakken ikke var nødvendig, Oslo hadde fått mesterskapet allikevel.