| dc.description.abstract | Fosterforeldrenes forståelse av egen rolle er tema i denne masteravhandlingen. Fem fosterforeldrepar får komme til orde med egne refleksjoner fra sin erfaring med å yte omsorg for fosterbarn. Formålet med studien er å sette søkelyset på fosterforeldrenes erfaringer med omsorgsrollen. Oppgaven drøfter fosterforeldreoppgaven og hvordan rollen står i spenn mellom det å være oppdrager, terapeut og omsorgsgiver. Avhandlingen er en kvalitativ studie. Fosterforeldreoppdraget er gitt av barnevernet. Fosterforeldre skal være vanlige foreldre, men med forventninger om profesjonalitet. Dette synliggjøres gjennom rekrutteringskampanjer med slagord som «Fosterhjem er vanlige hjem» og «Har du rom til en til?». Samtidig pågår en debatt om hvorvidt fosterforeldrerollen bør profesjonaliseres. Å balansere mellom «vanlige hjem» og profesjonell utøvelse av omsorgsrollen påvirker det relasjonelle mulighetsrommet og påvirker derfor fosterforeldrenes tilnærminger til oppgaven. Dette gjør omsorgsrollen til en spennende utfordring og derfor ble omsorgsrollen min kontekst for undersøkelsen. Oppgavens problemstilling består av et hovedspørsmål med to underpunkter: «Hvordan forstår og håndterer fosterforeldre sin omsorgsrolle»? Hvordan virker barnets problemer og bakgrunn inn på fosterforeldrenes opplevelser av å mestre? Hvilken betydning har fosterforeldrenes erfaring for deres opplevelse av å mestre sin oppgave? Utgangspunktet for studiet er nære samtaler med fosterforeldreparene; om deres erfaringer med omsorgsrollen. Oppgavens teoretiske bakteppe tar for seg et pedagogisk, terapeutisk og et omsorgsperspektiv. Analysen deles inn i tre overskrifter: «Å oppdra til normalitet», «Å være terapeut- for å gjøre barnet friskt» og «Å yte omsorg for å beskytte». Disse tre aspektene er overlappende og beskriver en helhet. Den terapeutiske tilnærmingen kan således forstås som å være «hybrid» ved at den ligger midt i mellom det oppdragende aspektet og den naturlige omsorgen. Gjennom disse tre aspektene har jeg løftet frem noen spenninger og dilemmaer ved omsorgsrollen. Fosterbarna skal oppdras til normalitet samtidig som de ikke er «normale», men bærere av noe som skiller seg ut fra det normale. 4 Det er en enorm kompleksitet i den omsorgsoppgaven fosterforeldrene stilles ovenfor. Dersom fosterforeldre kun er opptatt av oppdragelse, mister de synet av omsorgen. Dersom fosterforeldre kun er følelsesmessig engasjert, mister de synet av de rasjonelle aspektene ved barneoppdragelse. Blir belastningene for store og ressursene begrenset, blir det vanskeligere å håndtere oppgaven, og spenningstilstanden kan føre til et fravær av mestring. Til tross for utfordringene og den belastningen det kan være å gi omsorg til et fosterbarn, er det meningsgivende. Ingen fosterbarn er like- det er heller ikke fosterforeldrene. | |
