| dc.description.abstract | Rapporten er i hovedsak om hovedprosjektet kalt «Modulbasert kompetanseheving» som handler om samhandling om utdanning mellom høgskolen i Telemark og to kommuner om bachelor vernepleie deltid. Gjennom prosjektet ble det tatt opp 19 studenter som var fast ansatt i samarbeidskommunene, og som ikke kunne tas opp gjennom ordinært opptak. Bakgrunnen for prosjektet var en henvendelse fra tjenester for mennesker med utviklingshemming om kompetansebehov og mulighet for samarbeid om kompetanseheving av fast ansatte innen tjenesteområdet i samarbeidskommunene. Rapporten tar opp kunnskapsgrunnlaget i prosjektet relatert til pedagogiske utfordringer, med hovedvekt på aksjonslæring og politiske føringer om samhandling mellom utdanning og arbeidsliv. Samarbeidet startet med et forprosjekt for å kartlegge faktisk kompetansebehov og mulighet for at kompetansebehovet kunne møtes med vernepleierutdanning. Kartleggingen ble gjennomført med individuelle spørreskjema og fokusgruppeintervju. Sentrale utfordringer som kom fram var mye ansvar og opplevelse av utrygghet i hverdagen, stort behov for kunnskap og kompetanse til å ivareta ansvaret. Det kom fram stor enighet om kompetansebehov fra potensielle søkere og deres ledere, selv om de ble intervjuet i hver sine fokusgrupper Deltakerne oppsummerte kompetansebehov relatert til tre hovedområder som ble oppsummert som behov for trygghet i jobben, ha kunnskap nok til å kunne ta nødvendig ansvar, og kunnskap om kommunikasjon i samarbeidet med både tjenestemottakere, pårørende og andre samarbeidspartnere. Hovedprosjektet hadde tre hovedområder: • Bruk av realkompetanseopptak ved rekruttering til studiet • Bruk av arbeidsplassen som læringsarena og aksjonslæring som pedagogisk virkemiddel • Utprøving av modulbasert undervisningsopplegg som er tilpasset et deltidsstudium Arbeidsmetoder og resultat presenteres grundig i forhold til alle tre områdene. Vi har utviklet et verktøy for realkompetansevurdering av søkere som ikke har tilstrekkelig dokumentasjon fra videregående skole til å komme inn gjennom ordinært opptak. Verktøy og samarbeidsform presenteres. Arbeidsplassen som læringsarena var en av forutsetningene for prosjektet av ulike grunner. Vi har prøvd ut ulike måter å utnytte arbeidsplassen i læringsprosesser, og det presenteres en modell for fortløpende samarbeid mellom høgskole og praksisfelt for samhandling om utdanning. Praksisstudier på egen arbeidsplass ble møtt med mye skepsis i utgangspunktet. Læringsutbyttet ble beskrevet mer positivt relatert til praksisstudier innen miljøarbeid hvor hele perioden var på egen arbeidsplass, enn praksisstudier relatert til helsefag hvor studentene hadde ca 1/3 av tiden på egen arbeidsplass. Det er gjort omfattende evaluering gjennom hele prosjektet, både internt i samarbeid med studenter og praksisfelt og eksternt gjennom følgeforskning. Både studenter og praksisfelt er gjennomgående svært fornøyd. Nitten studenter ble tatt opp gjennom prosjektet og alle nitten fullførte innen normert tid. Resultat av følgeforskning foreligger i egen rapport. Prosjektet har gitt oss kunnskap innen alle tre hovedområdene, og vi gjør rede for kunnskap som er utviklet. Prosjektet viser at potensielle søkere uten ordinær studiekompetanse likevel gis mulighet til studier etter realkompetansevurdering tilpasset utdanning, slik det beskrives gjennom forskrift. Arbeidsplassen som læringsarena gir mulighet for samspill mellom teori og praksis, større grad av fleksibilitet for voksne studenter og arbeidsplassene melder at samarbeidet har bidratt til faglig utvikling. Arbeidsmetodene med utgangspunkt i aksjonslæring og aksjonsforskning er velegnet som verktøy i samspillsprosessene mellom utdanningsinstitusjon og arbeidsfelt, gjennom fokus på endring som bidrag til kompetanseheving og bedre kvalitet på tjenester. | no |
