Koppermangel hos oppdrettshjort

Abstract

Raising red deer in enclosures for meat production is a relatively new practice in Norway and is based on national stocks (Cervus elaphus atlanticus). Presently only 400 - 500 hinds are reared in enclosures by 25 enterprises. Interest, however, is increasing with expansion limited only by the supply of breeding animals. Recently some deer in enclosures have shown disease symptoms typical for enzootic ataxia, and some have died. Since the disease is believed to be caused by copper deficiency we analyzed for this element and elements known to interact with copper and indirectly may cause copper deficiency including molybdenum, zinc, sulphur and cadmium. Liver samples were collected from 60 enclosed deer representing 10 enterprises and compared with samples from 43 free-living animals. All liver samples were collected during the fall. Concentrations of copper in farmed deer (n=52) averaged only 4.0 ppm (wet weight). In a group (n=8) given feed added copper sulphate the average was 21.3 ppm. In free-living animals (n=43) copper levels averaged 44.2 ppm. We also analyzed for copper in serum samples from a selection of farmed deer (n= 23) and wild deer (n=20). The concentrations were 13.6 µmol/L and 21.1 µmol/L respectively. Molybdenum concentrations in liver averaged about 0.8 ppm in both farmed and free-living deer. Zinc levels were higher in wild animals (46.1 ppm) than those from enclosures (26.2 ppm). Cadmium concentrations were low in both groups while the sulphur concentrations exceeded 2000 ppm both in farmed and wild red deer. The biological significance of these findings and possible remedies are discussed.

Oppdrett av hjort er en relativ ny næring i Norge og foreløpig av beskjedent omfang med 400 - 500 hinder fordelt på ca. 25 oppdrett. Interessen er imidlertid voksende, og det er bare tilgangen på livdyr som begrenser utviklingen. Kliniske symptomer som kunne føres tilbake til koppermangel eller ubalanse i mineralsammensetningen ble først beskrevet fra besetninger i New Zealand på 70- tallet, seinere i flere andre land, deriblant også Norge. Siden koppermangel best lar seg diagnostisere ved analyse av leverprøver ble det samlet inn slike prøver (n=60) fra 10 besetninger fra hele landet. Til sammenlikning ble det også samlet inn leverprøver fra villhjort (n=43) høsten 2000. Ved siden av kopper ble det analysert for metaller som vi vet kan forstyrre opptaket eller den biologiske tilgjengeligheten av kopper, nemlig molybden, svovel, sink og kadmium. Kopperkonsentrasjonene var usedvanlig lave i oppdrettshjort og gjennomsnittlig under det nivå, 5 ppm våtvekt, som ofte framkaller koppermangelrelaterte sjukdommer. I villhjort var de betydelig høyere, gjennomsnittlig 44,2 ppm. Vi analyserte også for kopper i serum fra to besetninger av oppdrettshjort (n= 23) og en gruppe villhjort (n=20). Middelverdiene fra disse var henholdsvis 13,6 µmol/L og 21,1 µmol/L men med stor variasjon og der noen av verdiene fra oppdrettshjort lå under 8 µmol/L som er regnet for å være kritisk grenseverdi. Det var ingen signifikante forskjeller i molybdeninnholdet i leveren mellom oppdrettshjort og villhjort. I villhjort var forholdet for gjennomsnittsverdiene Cu/Mo = 65 mot tilsvarende 5,8 i oppdrettshjort. Sinkkonsentrasjonene var høyest hos villhjorten, men var innenfor det normale for begge gruppene. Det samme var tilfellet for svovelinnholdet. Kadmiumnivåene var lave og sannsynligvis uten noen signifikant biologisk virkning. Forskjellige tiltak som medikamentell behandling, fôrtilskudd og gjødsling med koppertilskudd er diskutert.