Investeringsbarrierer for mijløvennlig fremdrift innen internasjonal sjøfart

Abstract

Denne masteravhandlingen undersøker hvorfor rederier med norskflaggede skip, som seiler på internasjonalt farvann, ikke investerer i tilgjengelig miljøvennlig fremdrift. Det eksisterer i dag ulike miljøvennlige fremdriftsteknologier, men få rederier velger å investerer i denne skipsteknologien. Ved en selektiv utvelgelse av syv rederier lokalisert i Norge ble det utført et kvalitativt casestudie. Det ble gjennomført dybdeintervjuer med én informant fra hvert rederi, hvor hovedformålet var å avdekke hvilke barrierer som hindrer en investering i miljøvennlig fremdrift. I forkant av dybdeintervjuene ble det utarbeidet en modell over antatte barrierer basert på avhandlingens teoretiske rammeverk. Dette rammeverket består av skipsinvestering og beslutningsteori, grønn vekst og miljøpolitikk, og innovasjons- og diffusjonsteori. Den utarbeidede modellen er kalt Barrieremodell 1 og beskriver fire overordnede investeringsbarrierer. I arbeidet med avhandling ble i tillegg syv ulike interesseorganisasjoner kontaktet. Disse evaluerte intervjumalen benyttet i dybdeintervjuene, samt bidro med informasjon om bruken av miljøvennlig fremdrift i Norge. Etter gjennomføringen av dybdeintervjuene og samtalene med interesseorganisasjonene, ble den innledende barrieremodellen revidert. Ytterligere to barrierer, samt fem påvirkende faktorer, ble innlemmet i barrieremodellen. Barrieremodell 2 dannet utgangspunktet for analysearbeidet og drøftingen av de innsamlede dataene. I denne avhandlingen er dataene analysert på tre nivåer: kodingsnivå, i en within-case analyse og avslutningsvis i en krysscaseanalyse.

Hovedfunnene fra drøftingen tyder på at norske rederier ikke investerer i miljøvennlig fremdrift da dette ikke er lønnsomt for selskapene. Det største hinderet er kostnader tilknyttet implementering og drifting av slike skip. Dette hinderet gjenspeiler seg i majoriteten av de identifiserte barrierene illustrert i Barrieremodell 2. De tre barrierene som blir vektlagt tyngst av rederne er «ikke-markedssvikt», «regulatoriske forhold» og «markedssvikt». Ulike geografiske krav, treghet i ratifiseringsprosesser og usikkerhet rundt kommende krav hindrer redere i å investere i miljøvennlig fremdrift. Samtidig er norske rederier medlemmer av næringspolitiske interesseorganisasjoner som forsinker de lovgivende miljøorganene, for å forhindre økte kostnader. Denne avhandlingen konkluderer med at redernes oppfattelse av økte kostnader er hva som hindrer dem fra å investere i miljøvennlig fremdrift.

Vi oppfordrer forskere til å utvide akademia på dette feltet. Forskning på miljøvennlig fremdrift, og hva som hindrer diffusjonen av denne, vil være verdifull i fremtiden da fokuset på miljøvern og knapphet på ressurser øker.

Abstract

This master thesis examines why Norwegian ship owners, who sail in international waters under the Norwegian flag, do not invest in environmentally friendly propulsion. Today various hybrid and environmentally friendly propulsion technologies exist, but few ship owners choose to invest in this naval technology. By careful selection of seven shipping companies based in Norway, a qualitative case study was conducted. In-depth interviews with one employee from each shipping company was conducted, where the main purpose was to uncover barriers that prevent investment in environmentally friendly propulsion. Prior to the in-depth interviews a model of the presumed barriers based on the thesis’ theoretical framework was developed. The framework consists of naval investment and decision theory, green growth and environmental policies, and innovation and diffusion theory. The elaborated model is called Barrier Model 1 and describes four main investment barriers.

Seven special interest groups provided help in evaluating the interview template used during the in-depth interviews, as well as providing information about the use of environmentally friendly propulsion in Norway. After the in-depth interviews and conversations with interested organizations, the initial barrier model was revised. Two additional barriers, and five influencing factors, was incorporated into the barrier model. Barrier Model 2 formed the basis for the analysis and discussion of the collected data. The data were analyzed on three levels: the coding level, a within-case analysis and lastly in a cross-case analysis.

The main findings from the discussion suggests that Norwegian shipping companies are not investing in environmentally friendly propulsion as it is not profitable for the companies. The biggest hurdle is costs associated with the implementation and operation of such ships. This hurdle is reflected in the majority of the identified barriers illustrated in Barrier Model 2. The three barriers that are emphasized heavily by ship owners are “non-market failure”, “regulatory issues” and “market failure”. Different geographical requirements, inertia in the ratification process and uncertainty about future requirements prevents ship owners from investing in environmentally friendly propulsion. Meanwhile, the ship owners are a part of the business and political interests that delay these processes in the legislative bodies, in order to prevent higher costs. This thesis concludes that ship owners perception of increased cost is what prevents them from investing in environmentally friendly propulsion.

We encourage further research into this field, as there currently exists little research in the area. Research on environmentally friendly propulsion, and what prevents the diffusion of this, will be valuable in the future as the focus on environmental protection and shortage of resources increases.