| dc.description.abstract | Bakgrunn: Sykepleiere i hjemmesykepleien har et stort faglig, juridisk og etisk ansvar, og de møter stadig ulike utfordringer i arbeidshverdagen. Pasientene har behov som kan være svært varierende, og det er for å oppnå god pleie- og omsorg viktig å tilby individuelt organiserte helsetjenester til hver enkelt pasient. For å få egen arbeidshverdag til å gå opp er sykepleierne avhengige av å samarbeide med annet helsepersonell.
Hensikt: å undersøke hvilke posisjoner sykepleieren i hjemmesykepleien har konstruert i samarbeid med annet helsepersonell.
Teoretisk forankring: studien har hatt utgangspunkt i en sosialkonstruksjonistisk vitenskapsfilosofi. I studien har det blitt undersøkt diskurser og identiteter koblet til hvordan individenes erfaring historisk, sosialt (kontekstuelt) og språklig er konstruert. Det har også blitt presentert ulike etiske teorier, med hovedtyngde på dydsetikk og omsorgsetikk.
Metode: Datagrunnlaget for studien var intervjuer med åtte sykepleiere som arbeidet i hjemmesykepleien. Det ble videre utført diskursanalyse, inspirert av Potter og Wetherell og Fairclough.
Resultater: Analysen avdekket subjektposisjonen «koordinator» i samarbeidsdiskursen. Sykepleierne var i en mellomposisjon, mellom ulike organisatoriske krav og ressurser, lover og retningslinjer, mellom ulike moralske valg, hierarkier, historie og kultur, og mellom idealet og virkeligheten. Både fremtredende og underliggende normer og verdier ble analysert frem, og avdekket ulike sosiale konsekvenser.
Konklusjon: Sykepleierne ble diskursivt posisjonert i en «mellomposisjon». Denne posisjonen innebar etiske utfordringer og kunne skape etisk stress. Bruk av binariteter var en måte å belyse normer og verdier som uttrykte sykepleiernes valg mellom hvordan de skulle være, handle og oppføre seg i «mellomposisjonen» i samarbeidsdiskursen | nb_NO |