| dc.description.abstract | I dagens kulturlandskap står vi ovenfor en betydelig utfordring. Landskapet rundt oss gror igjen. Vi trenger å finne gode metoder for å løse dette problemet. Kan det tenkes at det er mulig å ta lærdom av gammel kunnskap for å bekjempe gjengroingen? Er det mulig at verdiene som før lå til grunn for husdyravl kan tilføre denne problemstillingen verdifull hjelp? Med empirisk bakgrunn i intervjuer og beiteobservasjoner hos fire bønder i Telemark, ser denne rapporten på hvordan henholdsvis den gamle ferasen Telemarksfe og den moderne produksjonshybriden Norsk Rødt Fe påvirker kulturlandskapet rundt seg gjennom beitemønster og -praksis. De bøndene som er valgt ut i undersøkelsen, har alle solid erfaring med begge rasene. Det viser seg at det finnes flere framtredene forskjeller i beitemønsteret til de to rasene som gjør Telemarksfe mer egnet til å opprettholde, og ikke minst restaurere, gammelt kulturlandskap. Telemarksfe er flinkere til å beite på lauvverk, og holder på den måten skogen tilbake. De bruker også en større del av beitemarka, og er langt bedre til å ta seg frem i ulendt terreng. De er også bedre til å ta seg fram i tett krattskog, i og med at de er mindre og smidigere. De har også en større grad av vandring i beitesituasjonen. Samtlige bønder forteller også at Telemarksfe holder seg bedre med melk når beitekvaliteten synker på høsten. Skillet i den generelle adferden mellom de to rasene var også påfallende. Telemarksfeet har en langt større trang til å hevde rang enn NRF. De er hissigere og livligere. Alle bøndene jeg har snakket med, fremhever hvor flinke Telemarksfe er til å komme hjem til melking. Dette er av stor praktisk betydning, og sparer den enkelte bonden for mye arbeid. Telemarksfe er også store individualister som er tydelig interessert i omgivelsene rundt seg. De er nysgjerrige og intelligente. De er og glade i å leke og danse. Det viser seg at telemarkskua har mange naturlige instinkter i behold. | |
