| dc.description.abstract | Evalueringen har tatt utgangspunkt i den ansvarsdelingen som ligger mellom fylkeskommunen og de enkelte kommunene i gjennomføringen av Den kulturelle skolesekken (DKS). Fra og med 2008 er alle kommuner gitt muligheten til å forvalte alle tilgjengelige midler til DKS selv. Med midlene følger også ansvaret for å organisere et variert tilbud av høy kvalitet. Vi har sett på hvordan denne ansvarsdelingen har fungert i Rogaland, og hvilke erfaringer forvaltere, lærere og kulturarbeidere har med de ulike ordningene. P.t. er det to kommuner i Rogaland som administrerer DKS-midlene fullt og helt på egenhånd. Det virker lite sannsynlig at det er flere kommuner utover disse som står klare til eller planlegger å gå over til en slik ordning. Av de kommuner vi har vært i kontakt med gjennom intervjuer og surveyundersøkelse er det få eller ingen som signaliserer et ønske om å endre på den ordningen de i dag er en del av. Som nevnt ovenfor er det heller ingen tegn på at interkommunalt samarbeid vil bli en aktuell modell. Det vil si at ordningen med full tildeling etter all sannsynlighet vil fortsette å være en unntaksordning for et lite mindretall av kommunene. Det samme gjelder trolig på landsbasis. Flere av kommunekontaktene i mindre kommuner ser at det i kommunene finnes begrensninger i forhold til å dekke alle genrer og kulturformer som skal dekkes innenfor Den kulturelle skolesekken. Det er åpenbart viktig at kommuner, både med 35 % og 100 % tildeling, har et godt samarbeid med fylkeskommunen. I dette samarbeidet kan avtaler om arbeidsdeling inngå, og det gjør det til dels allerede. Kommunene er imidlertid så ulike at en veldig fast eller formalisert deling av spesifikke oppgaver ikke vil være fornuftig. Siden lokal forankring er et av de prioriterte målene for DKS, er det viktig å opprettholde en fleksibilitet som setter kommunene i stand til å utnytte det beste av lokale kulturkrefter. Dette kan for eksempel skje gjennom at kommunen, som på Rennesøy, bevisst velger å satse på lokal kultur, kulturarv og stedsidentitet, men vi tror likevel at en rigid arbeidsdeling som omfatter alle de 26 kommunene ikke vil være fornuftig. Til det er kommunene for ulike. Det er knyttet en eksplisitt bekymring til om hvorvidt lokal organisering er forenlig med Den kulturelle skolesekkens prioritering av profesjonalitet og kvalitet (bl.a. i St.meld. nr. 8). Det er samtidig interessant å merke seg at når man, som i stortingsmeldingen og i spørreundersøkelsen som det vises til, har gått nærmere inn på den kommunale organiseringen, har man ikke utdypet hvilke sider ved den lokale forankringen som eventuelt er et problem for kvalitetsnivået. Når ikke dette spørsmålet er berørt nærmere, kan det se ut til at bekymringen til dels baserer seg på forutsetningen om at produksjoner produsert av nasjonale (og evt. regionale) aktører automatisk er kvalitativt bedre enn lokale produksjoner. Denne forutsetningen er ikke uproblematisk. I vår evaluering er det ingen entydige svar på hvorvidt lokal organisering fører til at DKS-produksjoner holder et annet nivå i forhold til kvalitet og profesjonalitet. Det som imidlertid virker klart, er at en lokal organisering ser ut til å gi en noe mer lokal profil på de produksjonene som velges ut og at utvalget dermed blir mer begrenset. Samtidig er det viktig å merke seg at det er få prinsipielle hindringer i veien for at kommunene med full tildeling også kan bestille regionale og nasjonale produksjoner direkte. Det har vi også i arbeidet sett flere eksempler på. De eventuelle hindringene som ligger i veien for slik direkte bestilling bør man forsøke å fjerne. Det som imidlertid er verdt å merke seg er den svake konkurransesituasjonen mindre kommuner med full tildeling kan komme i når eksterne produksjoner skal bestilles. For kulturarbeidere er det lettere å si ja til invitasjoner fra større kommuner og mer tettbebodde strøk, der avstanden mellom spillesteder er liten og publikumstallet høyt. I tillegg kommer det faktum at det er lettere med en profesjonalisert bestillerrolle og tilhørende rutiner der det administrative apparatet er større. Utifra tilgjengelig informasjon og erfaringer i Rogaland kan man ikke konkludere entydig hvorvidt kommunal organisering generelt er en god løsning for DKS-arbeidet i fylket. Den faktiske organiseringen, slik den fungerer i dag, virker samtidig vellykket og hensiktsmessig. En generell konklusjon på hvorvidt kommunal organisering er fornuftig er ikke mulig, siden de positive sidene ved slik organisering er tett knyttet til spesifikke faktorer som varierer mellom kommunene. Kommunal tildeling av DKS-midler er vellykket, gitt noen relativt grunnleggende forutsetninger: For det første vil en vellykket kommunal 100 %-forvaltning være knyttet til kommunens størrelse og eventuelle nærhet til bysentra. Alle de kommuner som har valgt 100 % tildeling på landsbasis er enten byer av en viss størrelse, eller ligger rett i nærheten av slike. Dette forenkler logistikk rundt produksjoner, tilgang til etablerte kulturinstitusjoner, utvalg av tilgjengelige kulturtilbud m.m. For det andre er det en forutsetning at den kommunale DKS-kontakten har et velfungerende lokalt nettverk og et personlig engasjement. Her kan blant annet den rent administrative plasseringen av DKS-kontakten(e) være viktig. Som et ledd i DKS-kontaktens nøkkelrolle i 100 %-kommuner er også kontaktens dialog med det regionale og evt. nasjonale produsentleddet viktig, slik at det potensielle utvalget av produksjoner blir så bredt som mulig. Med andre ord er kommunal organisering både steds- og personavhengig for å kunne fungere best mulig. Det personavhengige har både positive og negative sider. I vår evaluering har vi først og fremst møtt de positive sidene ved denne avhengigheten. Den positive siden ved personavhengighet ligger i det følgende: Kommunal DKS-organisering kan tjene på at den styres av en eller to personer med god lokal kjennskap, gode lokale nettverk, kort vei til de som forvalter og til de som skal motta produksjonene. Den negative siden ved personavhengighet kan ligge i dette: DKS-produksjoner kan komme til å preges av en eller to personers preferanser, synspunkter på hva som er gode og hva som er dårlige tilbud til elevene. Lokale forhold og sterk personavhengighet kan også føre til mulige habilitetsproblemer når produksjoner skal velges ut. Det er likevel intet i vårt materiale som tyder på at dette er et reelt problem. | |
