Genetisk struktur hos ørret i Mjøsa

Abstract

Fiskeforvaltningen ønsker å bevare stedegne bestander, ut fra en antagelse om lokal tilpassning av fisk til det enkelte miljøet den lever i. Hovedmålsetningen for foreliggende undersøkelse har derfor vært å kartlegge genetisk variasjon og struktur hos ørret i Mjøsa. Det er innsamlet ørret fra de antatt viktigste reproduksjonslokalitetene, i alt 11 elver, samt fanget ørret i selve Mjøsa. Resultatene er basert på analyse av genetisk variasjon i 13 mikrosatellitt loci (korte DNA biter) for et utvalg av ungfisk og større stamfisk, tilsammen 514 ørret. Alle undersøkte populasjoner (bestander) viste stor grad av naturlig genetisk variasjon. Det ble ikke funnet vesentlige tegn på reduksjon av genetisk variasjon i nyere tid. Tidligere bestandsreduksjoner og utsettinger av ikke-stedegen ørret har hatt små varige genetiske effekter. Det var ingen indikasjoner på intern strukturering, dvs. flere bestander, innen elv. Vi fant derfor ingen forskjeller som kan antyde et genetisk skille (reproduktiv isolasjon) mellom for eksempel stedegen elveørret og mjøsvandrende storørret innen elver. Derimot var ørret fra de fleste undersøkte lokaliteter genetisk adskilte, dvs. hver elv har sin egen stamme av ørret. Den genetiske forskjellen var større med økende geografisk avstand mellom elvene. Gyteørreten vender derfor tilbake til sin egen oppvekstelv for å gyte, og hver elv har sin egen genetiske ørretbestand. Det er lite feilvandring, idet bare få første generasjons feilvandrere mellom elver ble funnet. Denne feilvandringen har i liten grad medført genetisk utveksling (genflyt) mellom bestander. Ørret fra samtlige elver bør derfor forvaltes som stedegne bestander. Ørreten fanget i selve Mjøsa kan best struktureres genetisk i 2 - 6 delbestander, dvs. at enkelte rekrutteringselver er spesielt viktige for Mjøsørreten. Hovedinndelingen i 2 delbestander var spesielt klar, og viser at ørret fra Gudbrandsdalslågen er spesielt genetisk adskilt fra de andre bestandene tilhørende Mjøsa. De genetiske analysene bekrefter derfor at dette vassdraget i stor grad bidrar til Mjøsas bestand av storørret.