Fra forming til kunst og håndverk : fagutvikling og skolepolitikk 1974-1997
Research report
Published version
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2439167Utgivelsesdato
2003Metadata
Vis full innførselSamlinger
- HiT skrift [62]
Sammendrag
Mønsterplanen fra 1971/74 hadde fjernet oppdelingen av formingsfaget etter materialer og erstattet disse med ni arbeidsområder. Debatten om hvor hensiktsmessig denne inndelingen var, både i grunnskolen og i lærerutdanning, fortsatte helt fram til neste Mønsterplan, M85. Det kan reises spørsmål ved om formingsfaget noen gang fant sin form. Etter hvert synes bilde, skulptur og bruksform å utkrystallisere seg som sentrale arbeidsområder, og disse ble også ført videre da faget ble kunst og håndverk. Debatten om forming gjaldt også hva som skulle stå sentralt i fagets mål og innhold. Både de som la vekt på materialer og håndverk, de som holdt fram skapende arbeid var det vesentlige og de som la vekt på visuell kommunikasjon, mente å ha vektige argumenter. Prosessen fram til ny Mønsterplan i 1985, ble lang og komplisert. Både planarbeid og høringsuttalelsene viser at det på langt nær var enighet i fagmiljøet om mål og innhold i faget. Den endelig planen ble utformet av departementet der statsråden selv deltok i arbeidet. Planen skiller seg fra M74 bl.a. ved en større vekt på en felles ramme for undervisningen i norsk grunnskole. Samtidig ble det lagt stor vekt på lokal tilpasning. En av intensjonene i planen var en styrking av relasjonen mellom skole og lokalsamfunn. Både den midlertidige utgaven, M85, og den endelige utgaven, M87, ble kritisert for å være for ambisiøse. Lærerorganisasjonene kritiserte særlig misforholdet mellom planens krav og rammevilkårene i skolen og mange lærere sendte planen tilbake til departementet. Det totale timetallet i skolen ble øket, men økningen kom ikke formingsfaget til gode. Relativt sett ble formingsfaget dermed svekket i forhold til det samlede timetallet. Dette skjedde til tross for at departementet hadde framholdt betydningen av praktiske arbeidsoppgaver i skolen. 1990-årene ble reformenes ti-år med store forandringer i skolepolitikken og synet på skolens oppgave. Lokal tilpasning ble tonet ned til fordel for sentraldirigering og felles lærestoff. Skolen skulle igjen være "et sted å lære", og tradisjonelle skoleverdier som flid og strev ble trukket fram i lyset. Utdanningsminister Gudmund Hernes ønsket selv en forandring av formingsfaget som han mente hadde vært for mye preget av tilfeldigheter og aktiviteter uten klare mål. Han ønsket dessuten å legge større vekt på kulturstoffet og skolens oppgave som kulturformidler. Også formingslæreres egen organisasjon, Landslaget forming i skolen, ønsket å komme bort fra fagbetegnelsen "forming". I arbeidet med ny læreplan ble det tidlig klart at forming skulle erstattes med et nytt fag, kunst og håndverk. Både kunsthistorisk stoff og materialer og teknikker skulle tydeligere fram. Det kan synes underlig at departementet og landslaget her var helt på linje, mens store deler av og særlig høgskolemiljøene var mot. Planen for kunst og håndverk forandret seg fra høringsutkast til endelig plan. Høringsutkastet ble kritisert for å være for ambisiøst. Stoffet var for vanskelig og for detaljert, og det var for liten plass for elevens skapende arbeid. En "opprettingsgruppe" gjorde betydelige forandringer. Strukturen i innholdet ble forandret til "bilde ??bildekunst" og "skulptur og bruksform", men faginnholdet var fortsatt svært omfattende. Fagprofilen ble endret slik at praktisk skapende arbeid ble langt tydeligere og den kognitive dimensjonen redusert. Likevel er det grunn til å hevde at faget hadde forandret seg fra den første Mønsterplanens vekt på affektive målformuleringer og skapende prosesser, til et fag der det tydeligere enn i noen læreplan etter krigen gjøres klart hva elevene skal lære, og der kognitive prosesser står mer sentralt enn noen gang.