Treningsopplegget ved Attføringssenteret i Rauland : en analyse av årene fra 1986-1992, med glimt inn i dagens opplegg

Abstract

Hovedtemaet i oppgaven min er treningsregimet ved Attføringssenteret i Rauland og dets kjennetegn. Her har jeg hatt fokus på senterets første periode, dvs. årene som strekker seg fra 1986 til 1992. For å oppdage det spesielle ved nettopp denne tida, har jeg også prøvd å synliggjøre dagens opplegg. Siden undersøkelsen baserer seg på et kunnskapssosiologisk perspektiv, har siktemålet vært å finne fram til forskjellige former for viten. Dette perspektivet er også gjeldende i oppgavens "bakteppe" (kapittel 4) som omhandler noe av historien til rehabiliteringsfeltet - feltet som Attføringssenteret hører inn under. Kapittelet gir samtidig et kontrasteringspunkt i forhold til epoken jeg studerer. Arbeidet har konsentrert seg omkring følgende problemstillinger: Hvordan var treningsopplegget i perioden 1986-1992, og hvilke teorier/metoder lå til grunn for det? Hvilket syn på kroppen kom til uttrykk i selve treningsopplegget? Hvordan var forståelsen av mennesket? Hvilken helse- og sykdomsoppfatning var gjeldende ved senteret? Hvilke faktorer skapte og omskapte treningsopplegget? Ved hjelp av dokumentanalyse og kvalitative intervju med henholdsvis tidligere og nåværende ansatte ved senteret, avdekket vi at de første årene var preget av en naturvitenskapelig tenkemåte: Den objektive og målbare kunnskapen var i høysetet, der fysiologiske tester som for eksempel kondisjonstest på ergometersykkel og isokinetisk muskeltesting dominerte. Treningsaktivitetene var allsidige og omfattet blant annet gymnastikk, svømming, medisinsk treningsterapi, padling i kano og arbeidsteknikk. Her var man i særlig grad opptatt av fysisk funksjonsforbedring og innlæring av riktige teknikker i så vel svømming som i padling. Treningsopplegget, som tok mål av seg å føre klienter tilbake til arbeidslivet igjen, bar dessuten preg av en instrumentell kroppsforståelse. Synet på mennesket kunne tolkes som dualistisk, der personalet i behandlingspraksisene gjorde et skille mellom kropp og bevissthet. Senteret la opp til en tradisjonell sykdomsmodell hvor man ofte tok utgangspunkt i anatomiske forklaringer på plagene ??n forståelse som retter seg mot en biomedisinsk sykdomsoppfatning. I oppgavens siste problemstilling fant vi at det medisinske kunnskapsregimet og Beitostølen Helsesportssenter var sentrale "skapelsesfaktorer" til selve treningsopplegget. Her kunne vi også avdekke at kunnskap knytta til henholdsvis enkeltpersoner og faggrupper var med på å forandre det gamle treningsregimet ??et regime som i dag baserer seg på en helhetlig filosofi der trygghet??og mestringsaspektet utgjør sentrale momenter.