| dc.description.abstract | Å ta opp uro – en tilnærming for å hindre frafall blant elever i den videregående skole. En studie om opplæring, bruk og veiledning om å ta opp uro for elver ved to videregående skoler.
Bakgrunn: Bakgrunnen for denne studien er basert i hovedprosjektet «Utvidelse av relasjonskompetanse hos undervisningspersonell i arbeidet med elever som faller ut av den videregående skolen». Det er et forskningssamarbeid som er etablert mellom Akershus fylkeskommune, Sentraladministrasjonen v/avd. for kultur, frivillighet og folkehelse og Høgskolen i Sørøst Norge, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Senter for psykisk helse og rus. Denne studien (Fase 2) har blitt gjennomført ved to skoler i to ulike kommuner i fylket for utprøving av en modell i arbeidet med elever som står i fare for å falle fra. Modellen har bestått av kompetanseutvikling hos undervisningspersonalet i forhold til å forebygge og håndtere elevers ulike erfaringer og opplevelser med å falle ut av undervisnings- og skolesammenheng. Fase 2 har bestått av opplæring i «Ta opp uro» (TOU) og veiledning i bruk av TOU for lærere ved de to skolene. Modellen har vært prøvd ut og evaluert gjennom følgeforskning.
Metode: Hensikten med studien er å bidra til å utvikle og styrke lærernes kompetanse i å ta opp sin uro så tidlig som mulig for elever som står i fare for å falle ut ved to skolen. Sentralt er ønsket om å involvere elven så tidlig som mulig på en respektfull og ivaretakende måte. Å legge til rette for at elever og lærere kan utvikle en felles forståelse og et språk som kan danne grunnlag for å styrke deres samarbeid har stått sentralt. Datainnsamlingen fant sted mellom 12. september 2014 og 1. juni 2015. Studien er av utforskende og beskrivende karakter med bruk av både kvalitative og kvantitative metoder i form av fokusgruppeintervjuer og spørreskjema. Med bakgrunn i studiens hensikt og relevans er følgende forskningsspørsmål utforsket: 1. Har opplæring i TOU bidratt til å styrke deltakernes ansvar og muligheter til å ta opp uro med elever som står i fare for å falle fra? 2. Har opplæring i og bruk av TOU hatt noen effekt på deltakernes praksis når de kjenner på uro for en elev?
Funn: Samlet sett gir evalueringen et positivt bilde. Deltakerne opplever i all hovedsak at opplæringen svarte til et behov, og i så måte bidrar til å utvide lærernes handlingsmuligheter i møte med elever som står i fare for falle fra. Opplæringen oppleves av de fleste som nyttig og relevant. Resultatet av opplæringen tyder på at de aller fleste har blitt tryggere i rollen som lærere i møte med den aktuelle målgruppen. Dette kommer i særlig grad til uttrykk i form av at de har blitt tryggere i å ta opp uro direkte med elevene det gjelder. Opplæringen har også bidratt til økt kunnskap om selve tilnærmingen TOU, og kunnskap om andre læreres arbeid med elvene og hva som kan være nyttige arbeidsmåter. Dette kan tyde på økt samarbeid mellom de aktuelle deltakerne og også i relasjon til kollegaer som ikke har deltatt i prosjektet. Ut fra dette kan man slutte at opplæringen særlig synes å ha bidratt til å styrke deltakernes innsats i det direkte samarbeidet mellom lærere og elver som kan komme til å falle fra. Ettersom det nettopp er lærerne som er tettest på elevene og som dermed har størst mulighet til å gripe inn når de kjenner på uro for disse, må dette betraktes som positivt i lys av de skisserte intensjonene bak prosjektet. Jo tidligere lærerne oppdager og griper inn i forhold til uro, desto større er sannsynligheten for at elvene det gjelder får den hjelpen de trenger. Da er det først og fremst nettopp lærernes evne til å se og håndtere uro det kommer an på. Sammenholder man funnene fra opplæringens startpunkt til dens avslutning er det en klar tendens til at opplæringen og veiledningsprosessen i TOU har gjort lærerne tryggere i å ta opp uro med elever, og at deltakerne har lært mer om hvordan arbeide med å ta opp uro. Ved avslutningen av prosjektet er alle delvis eller helt enige i at de føler seg tryggere i å håndtere uro på en god måte. Alle er helt enige i at de føler ansvar for å ta opp sin uro direkte med eleven, og at de synes det er nyttig å gi råd eller veiledning til kollegaer. Opplæringen har bidratt til at lærerne har diskutert på tvers av kollegaer og skoler, og at de føler seg tryggere i arbeidet. Slik sett har opplæringen svart til deltakernes forventninger. Sammenholder en funnene fra prosjektstart til prosjektslutt er tendensene ved håndtering av sterk uro klare. Lærerne tar opp sin uro med eleven med en gang. Det er endringer når det gjelder om hvorvidt deltakerne diskuterer sin uro med kollegaer med en gang eller om de avventer av ekstra hensyn til eleven. Færre gjør det ved sterk uro enn ved svak. Når det gjelder opplevelser av sterk uro er det langt flere som tar dette opp med sine kollegaer og ledelsen ved skolen, enn ved svak uro. Tendensene er også klare når det gjelder hva lærerne gjorde sist de var urolig for en elev. De aller fleste tok det direkte opp med eleven og/eller diskuterte sin uro med en kollega. Noen valgte å rådføre seg med andre fagfolk eller tok kontakt med foreldre/foresatte. Ingen valgte å se situasjonen an og bare to gjorde en formell henvendelse til andre fagpersoner. | nb_NO |
