Resuturere eller ikke resuturere? - En kvalitativ studie av jordmødres erfaring med resutur av fødselsrift

Abstract

Bakgrunn: Traume i perineum og vulva er den vanligste fødselskomplikasjon. Svært mange fødende har behov for suturering. Noen få opplever kvinner suturskred eller at riften ble suturert feil. Tidlig resuturering er relativt ny praksis og utføres ved noen sykehus av jordmor inntil 5-10 dagene etter fødsel.

Hensikt: Å utforske jordmødres erfaring med resutur og få en utvidet forståelse av hva jordmødre vektlegger, hvilke vurderinger de gjør og hvordan de utfører resutur.

Metode: En kvalitativ studie med individuelle intervjuer av 11 jordmødre som utfører resutur av fødselsrift på sykehus. Data ble analysert ved å følge Malteruds tekstkondensering i fire trinn. Resultater: Hovedfunnene i studien er delt i tre resultatkategorier. Den første kategorien er Resutur som håndverk, som beskriver hvordan jordmødrene vurderte primærsuturen, anbefalte og utførte resutur. Den andre kategorien er Kvalitetsbevisst praksis av resutur, som belyser et alvor og ansvar relatert til resutur, samt et behov for samarbeid og tilbakemelding av resutur som praksis. Den siste kategorien er Ulikt tilbud, viser til et ulikt behandlingstilbud til kvinner med problemer relatert til fødselsrifter.

Konklusjon: Jordmødrene erfarte at systematiske undersøkelser av kvinnens fødselsrift var nødvendig for å kunne avdekke tilfeller av suturskred, anatomisk asymmetri og muskler som ikke var riktig adaptert. Jordmødrenes vurderinger var komplekse og i stor grad basert på erfaring, noe som medførte et ønske om samarbeid og konferering med kollegaer. Tilbakemelding om resutur bidro til økt kunnskap hos jordmødrene og løftet kvaliteten på primærsutureringen. Jordmødrene utrykte bekymring for at oppfølgingen av fødselsrifter ved flere sykehus var tilfeldig, noe som bidro til et ulikt behandlingstilbud.

Background: Trauma to the perineum and vulva is the most common obstetric complication. Many women in labor require suturing. A few women experience wound dehiscence or that the tear is sutured incorrectly. Early resuturing is a relatively new practice and is performed in some hospitals by midwives up to 5-10 days after birth.

Objective: To explore midwives' experience of resuturing and gain a broader understanding of what midwives emphasize, what assessments they make and how they perform resuturing.

Method: A qualitative study with individual interviews of 11 midwives who perform resuturing of perinael laceration in hospitals. Data were analyzed by following Malterud's four-step text condensation.

Results: The main findings of the study are divided into three result categories: ‘resuture as a craft’, which describes how the midwives assessed the primary suture, recommended and performed resuture; ‘quality-conscious practice of resuture’, which highlights seriousness and responsibility related to resuture, as well as a need for collaboration and feedback on resuture as a practice; ‘different services’, referring to different treatment options.

Conclusion: The midwives found that systematic assessment of women's obstetric tears was necessary to identify cases of suture slippage, anatomical asymmetry and muscle misalignment. Their assessments were complex and largely based on experience and led to a desire for collaboration and consultation with colleagues. Feedback on resutures contributed to increased knowledge among midwives and improved the quality of primary suturing. The midwives expressed concern that the follow-up of birth defects at several hospitals was random, which contributed to unequal treatment options.

Keywords: Early resuturing, wound dehiscence, midwives, suturing, birth trauma.