Ikke meningen med livet, men meninger i hverdagsliv: Om sosiale konstruksjoner av mening i hverdagslivet for mennesker i recovery

Abstract

Mening i hverdagslivet er anerkjent som recoveryfremmende for mennesker med psykiske helse- og/eller rusutfordringer. Tidligere forskning viser hvordan meningsfulle aktiviteter, støtte fra recovery-orienterte profesjonelle og det å være i recovery kan bidra til opplevelser av mening, som igjen kan bidra til recovery. I denne avhandlingen utforsker jeg hva som kan gi et meningsfullt hverdagsliv for mennesker i recovery, med utgangspunkt i en forståelse av at meninger i hverdagsliv kan konstrueres ulikt avhengig av perspektiv. Hensikten er derfor utforsket fra tre ulike perspektiver: 1) profesjonelt perspektiv, 2) første-persons perspektiv (personer med egenerfaring) og fra det jeg kaller 3) «selv-persons» perspektiv (min egenerfaring). Jeg har gjennomført en delstudie på hvert perspektiv, som igjen er publisert i tre artikler. Avhandlingen har et sosialkonstruksjonistisk forskningsdesign. Forskningen er gjort sammen med ansatte og beboere på en bemannet bolig for mennesker med psykiske helse- og/eller rusutfordringer og sammen med en kompetansegruppe. I første delstudie deltok ni ansatte, i andre delstudie deltok fire beboere, og i tredje delstudie utforsker jeg min egen recovery fra aktiv alkoholisme. Data i første delstudie er et fokusgruppeintervju analysert gjennom en dobbel hermeneutisk analyse. Andre delstudie er en photovoice-studie hvor deltakerne selv gjorde analysen av fotomaterialet. Tredje delstudie er en autoetnografisk analyse hvor jeg brukte teorier for å analysere min egen recoveryhistorie. Overordnet viser funnene at hva som gir et meningsfullt hverdagsliv for mennesker i recovery, er avhengig av hvem man spør, og perspektivet til den man spør. Den første delstudien viser hvordan de ansatte ved boligen tilrettelegger for et meningsfullt hverdagsliv for beboerne. Gjennom ulike gode holdninger bidrar de til beboernes opplevelse av mening; å inkludere alle beboerne, men samtidig sette grenser for å skape et trygt bomiljø og ved å støtte beboerne i en endringsprosess slik at de kan leve et mer «normalt» liv. Studien viser også at de ansatte tilrettelegger for sin egen meningsfulle arbeidshverdag gjennom å gi noe til beboerne. Den andre delstudien viser hvordan beboerne opplever små og enkle ting som meningsfulle i hverdagen. Dette kommer til uttrykk gjennom de sju temaene som ble konstruert i analysen: planter og trær, dikt og tekster, kunst, musikk, gå på tur, estetikk og kollektiv bevegelse. Studien løfter fram hvordan små og enkle ting er lett å overse og ta for gitt hvis de ikke fanges gjennom første-personens blikk. Den tredje delstudien viser hvordan endring i tankesett er kilde til hverdagslig mening. En slik endring i måte å tenke på kan skje ved å avvise den dominante diskursen i vestlig kultur om å drikke alkohol med kontroll. Å akseptere at kontrollert drikking ikke er mulig, ble for meg en ny og meningsfull tenkemåte som fremmer min recovery. Jeg diskuterer delstudienes funn i relasjon til tidligere forskning. Studiene viser at hva som gir et meningsfullt hverdagsliv for mennesker i recovery, er avhengig av perspektivet, men også fokuset og posisjonen til den man spør. Derfor diskuterer jeg betydningen av fokus og posisjon for forståelser av hva som kan gi et meningsfullt hverdagsliv for mennesker i recovery. Jeg drøfter hvorvidt profesjonelle perspektiver har forrang for første-persons perspektiver og om dette kan resultere i en profesjonalisering av recovery. Oppsummert viser avhandlingens funn at det profesjonelle tror bidrar til mening i hverdagen for mennesker i recovery, kan være noe annet enn det menneskene selv opplever som meningsfullt. Dette er verdifull kunnskap som impliserer en vilje til å utforske hva den enkelte selv opplever som recoveryfremmende og hennes egne ressurser, fordi mennesker i recovery lever sammen med seg selv også når de profesjonelle ikke er på jobb. Funnene viser også at profesjonelle også har behov for en meningsfull hverdag, og arbeidshverdagen kan være en kilde til slik mening. Avhandlingen fordrer et fokus på begrunnelser for praksisutøvelse; er det for eksempel tjenestemottakerens, den profesjonelles eller tjenestenes behov for mening som ligger til grunn for måten praksisen gjøres.