Oppfølging til intensivpasienter

Abstract

Hensikt: Hensikten med denne masteroppgaven er å kartlegge oppfølgingspraksis til intensivpasienter ved ulike intensivavdelinger i Norge.

Bakgrunn: Antallet intensivpasienter i Norge øker da nyere forskning og teknologi resulterer i en betydelig økt overlevelse etter intensivbehandling. Imidlertid opplever mange av disse pasientene langsiktige konsekvenser, kjent som Post-Intensive Care Syndrome (PICS), som inkluderer fysiske, psykiske og kognitive svekkelser. Oppfølging etter intensivoppholdet kan være avgjørende for å håndtere disse konsekvensene.

Metode: Vi benyttet en kvantitativ forskningsmetode i denne studien. En elektronisk spørreundersøkelse ble gjennomført og distribuert via e-post til både avdelingsledere og fagsykepleiere ved 59 ulike intensivavdelinger i Norge. Spørreskjemaet var strukturert med hensyn til tre hovedseksjoner: avdelingstyper, oppfølging av intensivpasienter og rammer for oppfølgingen.

Resultater: Av de 59 forespurte respondentene besvarte 48 spørreskjemaet, noe som tilsvarer en svarprosent på 81%. Nesten 40% av avdelingene rapporterte å ha etablert rutinemessige oppfølgingstilbud, hvorav den mest utbredte formen for oppfølging var besøk på intensivavdelingen (71%), etterfulgt av tilbud om dagbøker, som var utbredt hos 54% av avdelingene. Andre oppfølgingsmetoder inkluderte samtaler (52%) og oppfølgingspoliklinikker (17%). Videre, synes det å være en tendens til at universitetssykehusene tilbyr mer omfattende oppfølgingstilbud sammenlignet med sentral- og lokalsykehus. Det er også en variasjon i praksis mellom avdelingene når det gjelder gjennomføringen av oppfølgingssamtaler, dagbokskriving og tilbud om oppfølgingspoliklinikker. Til tross for denne variasjonen, erkjenner flertallet av avdelingene behovet for å etablere oppfølging til intensivpasienter.

Konklusjon: Studien viser at flertallet av intensivavdelingene i Norge tilbyr rutinemessig oppfølging til intensivpasienter, med tilbud som oppfølgingssamtaler, dagbokskriving og oppfølgingspoliklinikker. Det er imidlertid variasjon i praksis mellom avdelingene med ulike tilnærminger til oppfølging av pasienter. Faktorer som tilgjengelige ressurser, tid og dedikert personale spiller en rolle i gjennomføringen av oppfølgingstilbudene ved norske intensivavdelinger. Dette tyder på et behov for mer standardiserte retningslinjer og ressurser for å sikre ensartet oppfølging av intensivpasienter på tvers av avdelinger og sykehus.

Purpose: The purpose of this master's thesis is to survey the follow-up practices for intensive care patients across different intensive care units in Norway.

Background: The number of intensive care patients in Norway is increasing as advancements in research and technology result in significantly improved survival rates following intensive care treatment. However, many of these patients experience long-term consequences, known as Post-Intensive Care Syndrome (PICS), which includes physical, psychological, and cognitive impairments. Follow-up after intensive care stay is crucial for addressing these consequences.

Method: In this study we used a quantitative research method. An electronic survey was conducted and distributed via email to both department heads and specialized nurses at 59 different intensive care units in Norway. The questionnaire was structured into three main sections: types of departments, follow-up of intensive care patients, and the frameworks for this follow-up.

Results: Out of the 59 invited participants, 48 responded to the survey, resulting in a response rate of 81%. Nearly 40% of the departments reported having established routines for follow-up of patients. The most common form being visits to the intensive care unit (71%), followed by the provision of diaries, which were widespread among 54% of the departments. Other follow-up methods included consultations (52%) and follow-up clinics (17%).

Furthermore, there appears to be a trend where university hospitals offer more comprehensive follow-up measures compared to central and local hospitals. There are also noticeable variations in practices among departments regarding the implementation of follow-up consultations, diary writing, and the provision of follow-up clinics. Despite this variation, the majority of departments acknowledge the need to establish follow-up programs for former intensive care patients.

Conclusion: This study shows that the majority of intensive care units in Norway offer routine follow-up to intensive care patients, with services such as follow-up consultations, diary writing, and follow-up outpatient clinics. However, there is variation in practice between units, with different approaches to patient follow-up. Factors such as available resources, time, and dedicated personnel play a significant role in shaping the follow-up services provided by Norwegian intensive care units. This suggests the need for more standardized guidelines and resources to ensure consistent follow-up of intensive care patients across units and hospitals.