Virkelighetsforståelser og praksis – en kritisk diskursanalyse av tildelings- og tilretteleggingsprosessen for tjenester til hjemmeboende yngre personer med demens
Doctoral thesis
Published version
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3044545Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Bakgrunnen for studien er egne erfaringer samt forskning som tyder på at kommunene
ofte ikke klarer å tilby tilstrekkelig differensierte helse- og omsorgstjenester til
hjemmeboende yngre personer med demens slik at deres individuelle behov
imøtekommes. Dette står i motsetning til dagens samfunnsdebatt som preges av sterke
forventninger til nettopp individuelle tilpasninger av helse- og omsorgstjenestene.
Hensikten med studien var derfor å undersøke empirisk den sosiale praksisen som
tildelings- og tilretteleggingsprosessen representerer. Ved å peke på mulige
sammenhenger mellom denne praksisen og bredere sosiale strukturer denne praksisen
inngår i, har jeg synliggjort forhold ved den etablerte praksisen som kan oppfattes som
urettferdige og mangelfulle.
Funnene i denne avhandlingen bygger på et feltarbeid i to kommuners tjenestekontor,
dagaktivitetstilbud for yngre personer med demens, samt demenssykepleiertjenesten, i
tillegg til analyse av søknadsskjemaer og relevante nettsider. Jeg har intervjuet en yngre
person med demens som nettopp har søkt på tjenester, for så å følge prosessen med å
tildele og å tilrettelegge en tjeneste frem til denne personen selv opplever og erfarer
denne tjenesten. Det empiriske materialet er analysert etter inspirasjon fra Faircloughs
kritiske diskursanalyse med «intertekstuell kjede» som et sentralt analytisk begrep.
Studien viser at i en sammenheng hvor imperativet om å begrense offentlige utgifter
dominerer situasjonsforståelsen, blir legitimering av avgrensningsarbeidet viktig. Et
hovedfunn i studien er at en kost/nyttediskurs dominerer tildelings- og
tilretteleggingsprosessen. Innenfor denne diskursen modifiseres brukernes ønsker og
behov på måter som gjør at tjenestene holdes på et minimumsnivå, dog uten at ideen
om universelle tjenester kompromitteres. Studien viser at dette avgrensningsarbeidet
kan føre til en dreining mot andre velferdsmodeller enn den universelle, samt at det kan
utfordre et likestillingsarbeid, uten en forutgående politisk diskusjon. Et annet viktig funn
i studien er at en uklar forståelse av kategorien yngre personer med demens, kan føre til
en tilbøyelighet til å marginalisere denne gruppen i en sammenheng hvor
kost/nyttediskursen dominerer. Videre viser studien at en rettsdiskurs er i ferd med
å etableres som en dominerende virkelighetsforståelse. Innenfor denne
virkelighetsforståelsen blir individuelle rettigheter og krav viktige, likeledes begreper som
refererer til enkeltindivider, som begrepene «autonomi» og «personorientering».
Studien viser at for stort fokus på enkeltindivider og deres kapasitet til selvstendige
avgjørelser, kan tilsløre den hegemoniske oppfatningen om å begrense offentlige utgifter.
Studien viser derfor kost/nyttediskursens, sammen med rettsdiskursens, kapasitet til å
begrense saksbehandlernes og helsepersonellets muligheter til å påvirke tjenestene i en
retning hvor den enkelte bruker gis reell innflytelse over eget hjelpetilbud.