Effekter av anaerob sprintreserve i mellomdistanseløp
Abstract
Formål: Formålet med denne studien var å undersøke hvilken betydning maksimal anaerob sprintreserve (ASR) har for tidsprestasjonen på 800-meter og tid til utmattelse (TTU) på 130% av maksimal aerob hastighet (MAS). Et annet formål med studien var å se på effekter av en 6 ukers treningsintervensjon for å øke maksimal anaerob hastighet (MANS).
Metode: Denne studien består av en kartleggingsdel (N=28) og en treningsintervensjon (N=6). Deltakerne fra begge studiene ble testet i maksimalt oksygenopptak (VO2max), løpsøkonomi (Cr), 100-meter, 800-meter og tid til utmattelse ved arbeid på 130% av MAS (TTU).
Maksimalt oksygenopptak (VO2max) og løpsøkonomi (Cr) ble brukt for å regne ut deltakernes maksimale aerobe hastighet (MAS). Gjennomsnittshastigheten på en 100-metertest ble brukt som et mål på maksimal anaerob hastighet (MANS). 800-metertesten ble brukt for å kartlegge effekten av ASR. Til slutt ble også deltakerne testet på hvor lenge de klarte holde ut på en hastighet tilsvarende 130% av MAS som mål på anaerob utholdenhet.
Resultater: Hovedfunnene i denne oppgaven viser en positiv korrelasjon mellom ASR i % av MAS og 800m prestasjonstid (r = 0.588, p < 0.05). Hovedfunn nr. 2 viser en positiv korrelasjon (r = 0.911, p < 0.05) mellom TTU 130%MAS og ASR%MAS. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom endring i ASR (m/s) og endring i 800m (s) prestasjonstid hos intervensjonsdeltakerne. Det var heller ingen signifikant korrelasjon mellom endring i ASR og endring i TTU 130% av MAS hos intervensjonsdeltakerne.
Konklusjon: Det ble funnet en positiv korrelasjon mellom TTU 130% MAS og ASR%MAS. Deltakerne med størst anaerob sprintreserve holdt lengst ut på TTU-test. En høy ASR kan se ut til å være positivt for 800m prestasjon, gitt at den skyldes en høy MANS og ikke en lav MAS. Intervensjonsstudiet viste ingen signifikante endringer, men resultatene på individnivå indikerte at en økning i ASR%MAS førte til bedre resultater på 800m og TTU 130% MAS.