Psykomotorisk fysioterapi i evidensens tidsalder. En kvalitativ studie av perspektiver på kunnskap, praksis og fagets fremtid, sett fra praksisfeltet
Abstract
Bakgrunn: Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF) har fått kritikk for manglende dokumentasjon, samtidig som det i dag stilles stadig strengere krav til dokumentasjon. Kunnskapsbasert praksis (KBP) er et begrep som ofte brukes i sammenheng med kvalitet innen helsefag. Bakgrunnen for denne oppgaven er et ønske om å få kunnskap om privatpraktiserende psykomotoriske fysioterapeuters forhold til KBP, evalueringsmetoder, deres tanker om fremtiden til faget, og videre lære om hvilken plass faget NPMF har innen psykisk helsearbeid, generelt og sett fra praksisfeltet. Oppgaven er basert på Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF), og kunnskapsbasert praksis (KBP) slik begrepet er definert av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester.
Formålet: Formålet med studien er å undersøke hvilke holdninger og erfaringer privatpraktiserende psykomotoriske fysioterapeuter har til begrepet KBP, og hva det innebærer for dem i praksis. Økt forståelse av KBP innen NPMF vil kunne bidra til kunnskapsutvikling innen faget, og i samhandling med andre faggrupper.
Teoretisk forankring: Det teoretiske rammeverket i oppgaven er basert på teori om NPMF, KBP, brukermedvirkning og Normalization Process Theory (NPT). Sistnevnte er en teori om implementering av ny praksis.
Metode: Studien har en kvalitativ design, hvor datamaterialet er innhentet gjennom fem semistrukturerte individuelle intervjuer av privatpraktiserende psykomotoriske fysioterapeuter på Østlandet. Analysen er basert på stegvis deduktiv-induktiv metode.
Resultater/funn: Det var fire hovedkategorier som fremkom av datamaterialet: «KBP-snakker man om det samme?», «Evaluering av behandlingen-behovet for en felles plan?», «Tverrfaglig samarbeid-som del av noe større» og «Veien fremover for NPMF?». Informantene ga uttrykk for at faglig utvikling innen psykomotorisk fysioterapi er nødvendig. Behovet for forskning, evaluering og dokumentasjon av faget er sentralt, men det er utfordringer knyttet til praksis.
Konklusjon: Selv om funn fra fem informanter ikke kan generaliseres til resten av fagmiljøet, er det klare indikasjoner på at det finnes åpenhet og vilje til å styrke kunnskapsgrunnlaget blant privatpraktiserende psykomotoriske fysioterapeuter. Begrepet KBP er ikke entydig. For en fruktbar diskusjon om KBP er en felles forståelse av begrepet nødvendig. NPMF kan dra nytte av mer dokumentasjon, og mer variert og tverrfaglig forskning. Evalueringsmetoder som praktikere kan enes om og anvende i praksis, kan bidra til en styrking av faget.