| dc.description.abstract | Denne studien tar for seg hvordan andre verdenskrig i Norge har blitt fremstilt i norske skolebøker i perioden 1946 – 1991. Først av alt har jeg ønsket å undersøke hvilke sider av krigen som har blitt vektlagt, hvordan det historiske stoffet har blitt vinklet og hvilke perspektiver som har vært rådende. Jeg har ønsket å se hvordan fremstillingene har utviklet seg gjennom perioden og i hvilken grad fremstillingene kan sies å virke nasjonsbyggende.
Kildematerialet studien tar utgangspunkt i er åtte skolebøker i historie og samfunnsfag for det som i dag er ungdomstrinnet i grunnskolen. For å sette disse inn i et større perspektiv, har jeg også undersøkt gjeldende læreplaner og skolelover fra perioden. I arbeidet med kildematerialet har jeg benyttet meg av historikerne Jan Heiret, Teemu Ryymin og Svein Atle Skålevågs metode for analyse av historie som fortelling fra Fortalt fortid (2013). Som teoretisk utgangspunkt for å vurdere hvorvidt beretningene virker nasjonsbyggende, har jeg benyttet meg av Anthony D. Smiths The Ethnic Origins of Nations (1986) og National Identity (1991).
Beretningene om krigen i Norge i skolebøkene i de første tiårene etter krigen er preget av grunnfortelling. Perspektivet er nasjonalt, historien ses ovenfra, og det dras få linjer til krigen i resten av verden. Det norske folk fremstilles som samlet og enige, og hovedfokuset i kapitlene er på motstanden mot okkupasjonsmakten og NS-styret. Andre temaer, som økonomiske, sosiale og kulturelle forhold, brukes det lite eller ingen plass på. Det samme med sider av historien som kan sette nordmennene i dårlig lys. Jevnt over er bøkene ukritiske og lite analytiske i sin tilnærming. Videre må fremstillingene også sies å være preget av nasjonsbyggende innhold. Delvis gjennom narrativene i seg selv, gjennom fortellinger om motstand, samhold og helter, delvis gjennom språklige og stilistiske valg, delvis gjennom bruk av taler og ulike former for kunstneriske uttrykk.
I andre halvdel av perioden, fra 1970-tallet og utover, kan man se at historiefremstillingene utvikles i ulike retninger. I noen av bøkene erstattes fokuset på det nasjonale med et fokus på internasjonal historie og norsk historie som en del av dette. I andre ser vi at narrativene åpnes opp, og nye, sosiale perspektiver slipper til. Samtidig kan vi se at historisk metode og kildekritikk blir en del av historiefaget. | |
