Kampen om naturen på Venabygdsfjellet - Etablering og stenging av DNT-hytta Gråhøgdbu i 1967 og i 2020

Abstract

Den Norske Turistforenings (DNT) selvbetjeningshytte Gråhøgdbu ble reist på Venabygdsfjellet i 1967. Den skulle ferdigstille turistforeningens høyfjellsrute mellom Lillehammer og Rondane for fotturistene. Plasseringen ble dirigert av å skulle ligge i dagsmarsj-avstand mellom DNT-hyttene Breitjønnbu i sør og Eldåbu i nord. Lokale lag og foreninger i Ringebu og omegn opponerte mot DNTs planer. De mente at Gråhøgdbu ville generere forstyrrende trafikk inn i leveområdet til villreinen, og argumenterte for at hensynet til villreinen måtte settes foran DNTs aktivitet. Innvendingene medførte ikke konsekvenser, og hytta ble oppført. I 2020 ble Gråhøgdbu stengt, og den uttalte grunnen var hensynet til villreinen i området. DNT bygde en erstatning for Gråhøgdbu, kalt Veslefjellbua, i utkanten av fjellområdet. Det ble vurdert til mindre skade for villreinen. I 1967 var villreinen ansett for å være en jaktressurs i hovedsak. Friluftslivet hadde høy anseelse, og DNTs aktivitet ble prioritert foran villreinen. I 2020 har situasjonen endret seg, og villreinhensynet har fått større gehør. Mange faktorer har påvirket endringen. Etableringen av Gråhøgdbu startet en bevisstgjøringsprosess om forvaltning av villreinen på Venabygdsfjellet. Fra en stamme på 69 dyr (1969) er antallet i dag på over 2000 dyr. Dette skyldes forvaltningspolitikken som har vært ført siden 1970-tallet. Økningen i antall dyr har generert større interesse for villreinen på Venabygdsfjellet. I perioden fra 1967 til 2020 har villreinen blitt gjenstand for vitenskapeliggjøring, er blitt definert som nasjonal ansvarsart, og har fått status som kulturbærer og kvalitetsbudbringer for fjellområdet. Et endret syn på naturvern fra 1960-tallet har også medvirket til større forståelse for villreinhensynet. Oppgaven tar for seg hvilke natursyn som rådde og fikk betydning ved etablering og stenging av Gråhøgdbu i 1967og 2020.