Norske kommunejordmødres erfaring med omsorg for sårbare gravide

Abstract

Sammendrag

Mål: Å beskrive norske kommunejordmødres omsorg for sårbare gravide kvinner. Hvilke sårbare kommunejordmødre møter, hvordan de identifiserer dem og undersøker sårbarhet, samt undersøke hvordan og hvilken omsorg de gravide tilbys.

Metode: Tverrsnittsstudie basert på kvantitative data, samlet inn via en online, anonym spørreundersøkelse våren 2020. Av cirka 700 kvalifiserte kommunejordmødre i Norge deltok 257 (36,7%). Beskrivende analyser ble utført ved bruk av frekvenser, proporsjoner og ujusterte logistiske regresjonsanalyser for å vurdere assosiasjoner.

Resultater: Det var større sannsynlighet for å identifisere sårbare gravide hvis kommunejordmødre, i kommuner/bydeler, jobbet over 80 % i en større klinikk, og hadde ansvar for over 100 gravide per år. Dette i motsetning til jordmødre som kombinerte sykehus- og kommunestillinger i lavere stillingsbrøker på mindre helsestasjoner. Deltakelse i en nasjonalt etablert utdanning, kalt Tidlig Inn, gav økt bruk av standardiserte verktøy for å identifisere sårbare kvinner. Majoriteten av kommunejordmødre rapporterte om hyppigere konsultasjoner, individuell, kulturelt tilpasset omsorg og relevant informasjon om støttealternativer til sårbare gravide.

Konklusjon: Kommunejordmødre syntes å være klar over sin rolle i omsorgen for sårbare kvinner. I møte med sårbare identifiserte de dem ved aktivt å bruke metoder og verktøy, samt imøtekomme kvinners behov på forskjellige måter. Studien vår antyder at spesifikk opplæring for å identifisere kvinner øker kommunejordmødrenes evne til å gjøre det. Det er behov for ytterligere studier for å vurdere hvordan kommunejordmødre opplever tverrfaglig samarbeid med omsorg for sårbare gravide.

Nøkkelord: Sårbare gravide, identifiseringsverktøy, kontinuitet, svangerskapsomsorg, kommunejordmødre, samtale, tverrfaglig samarbeid

A B S T R A C T

Objectives: The aim was to describe Norwegian community midwives’ care for vulnerable pregnant women. The study assessed what kind of vulnerable factors they identified and how, and what kind of care offered. In addition factors associated with identification tools and care of vulnerable women was investigated.

Method:A quantitative, cross-sectional study. Data collected via online anonymous survey conducted spring 2020. Of approximately 700 eligible community midwives in Norway, 257 (36.7%) participated.

Results: Community midwives working primarily in the community, in near full-time positions (>80%), being responsible for >100 women a year in large community clinics were more likely to identify vulnerable pregnant women than midwives working in combined hospital and community posts, working less than 80% in the community and at smaller community centres. Education called “Early start” (Tidlig Inn) was associated with increased use of standardised identification tools. Almost all community midwives reported providing vulnerable women with more frequent consultations, individual and culturally personalised care and relevant information on support options.

Conclusion: Community midwives appeared to be aware of their role as a midwife in the care of vulnerable women. They report meeting vulnerable women, identifying women by actively using methods to do so and addressing women’s needs in different ways. This study suggests that specific training to identify women increases midwives’ ability to do so. Further research is needed to assess how midwives experience interdisciplinary collaboration in caring for vulnerable women.

Keywords: vulnerable pregnant woman, community midwives, socialcare, education, identification tools.