Å føle seg angrepet intellektuelt Språkkartlegging av minoritetsspråklige elever i videregående opplæring

Abstract

Denne artikkelen omhandler språkkartlegging av nyankomne minoritetsspråklige elever i videregående opplæring i Norge. Den tar utgangspunkt i elevenes negative reaksjoner på at norskkompetansen deres skulle kartlegges andreåret på videregående, og undersøker hvordan egenskaper ved selve kartleggingsverktøyet som brukes, og sider ved kartleggingspraksisen ved skolen, kan belyse elevenes opplevelse. Studien som ligger til grunn har et etnografisk design med deltakende observasjon, uformelle samtaler og mer formaliserte intervju som konkrete metoder. Det teoretiske rammeverket er kritisk sosiolingvistisk testteori og -forskning (Shohamy, 2013), og distinksjonen mellom riktighet (eng. «fairness») og rettferdighet (eng. «justice») i kartlegging står særlig sentralt i analysen (McNamara & Ryan, 2011). Analysen viser at elevene reagerer både på konsekvensene og intensjonene med kartlegginga, og opplever den som devaluerende og annengjørende. Videre finner vi at kartlegginga kjennetegnes av mangel på både riktighet og rettferdighet: Det er vesentlige svakheter ved verktøyet når det brukes med denne elevgruppa, og det er vesentlige svakheter ved skolens fortolkning og bruk av kartlegginga. Vi fortolker disse funna som uttrykk for mangler på systemnivå når det gjelder opplæringa for minoritetsspråklige elever, og som uttrykk for selvfølgeliggjorte forståelser av språk og språkopplæring i det norske utdanningssystemet. Diskusjonen fokuserer på hvordan språklige ideologier som enspråklighetsideologi, nativespeakerism (Ortega, 2019) og grafosentrisme (Blommaert, 2004) virker sammen – og på uheldige måter – i denne opplæringskonteksten.