Den personlige miljøterapeut - ungdommers opplevelse av miljøterapeuters deling av noe personlig
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/2828012Utgivelsesdato
2021Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Denne studien handler om ungdommers erfaringer med at miljøterapeuter deler noe personlig i en kontekst innenfor oppsøkende sosialt arbeid. Innenfor faglitteraturen beskrives dette både som en avsløring og som en invitasjon, og det handler om utsagn om seg selv som den profesjonelle deler med klienten/pasienten. Til tross for et økt fokus på terapeuten som person innenfor flere fagområder, har fenomenet blitt sett på som noe kontroversielt og forbundet med noe uprofesjonelt.
Innenfor oppsøkende sosialt arbeid vil man inneha en uformell rolle, der personen som faktor er av stor betydning. Dette fagfeltet vil derfor kunne la seg inspirere av ulike terapeutiske retninger som miljøterapi, barnevern, psykoterapi og sosiologi. I denne oppgaven har jeg sett på hvordan den personlige siden av utekontakt-rollen kan forstås i lys av utviklingen innenfor psykisk helsearbeid, sosialt arbeid og psykoterapi.
Forskningen på fenomenet deling av noe personlig er svært begrenset, og det er i liten grad beskrevet hvordan man kan gjøre dette i praksis. Brukerperspektivet på dette fenomenet er i enda mindre grad omtalt eller forsket på. Denne studien ønsker derfor å bidra til en utvidelse av forståelsen av fenomenet, sett fra et ungdomsperspektiv. Jeg har intervjuet fire ungdommer om deres erfaringer med dette, og også hvilken betydning de tillegger det. Gjennom disse intervjuene fikk jeg dermed fram brukerkunnskap om hvordan en slik deling kan gjøres og hvilken betydning det kan ha.
Jeg ser at informantenes svar gir en pekepinn på hva de ser på som god, og dermed også gyldig, profesjonell praksis, og plasserer den personlige delingen innenfor det profesjonelle landskapet. Sånn sett ufarliggjør de noe av det kontroversielle ved fenomenet, til også å omhandle vanlige og dagligdagse ting. Ved å erkjenne denne betydningen av fenomenet kan det gi noen valgmuligheter for terapeuters bruk av det innenfor ulike kontekster. Dette vil kunne føre til at man gjør det på en måte som kan være både spontan og planlagt, samtidig som det oppleves som autentisk og profesjonelt. This study is about youths’ experiences with milieu therapists sharing something personal in the context of social outreach work. In literature this is described both as a disclosure and an invitation and is about statements about the therapist that the professional shares with the client. Even though there has been an increased focus on the therapist as a person in several areas within mental health work, the phenomenon has been characterized as something controversial and unprofessional.
A milieu therapist in social outreach work, often called outreach workers, is defined by its informal role where the personal factor is of great significance. This work field will be inspired by many different theoretical directions such as milieu therapy, child welfare, psychotherapy and sociology. I this study I have seen how the personal side of the professional role of the outreach worker can be understood in connection to the development of mental health work, social work and psychotherapy.
The research on sharing something personal is quite limited, and one can rarely find descriptions on how the therapist can do it in therapy. The user perspectives on this has been even less investigated. This study aims to contribute to an expansion of the understanding of the subject, from a youth's perspective. I have interviewed 4 youths about their experiences with this and what it has meant to them. Based on these interviews I achieved user knowledge about how this sharing can be done and also the possible effects of it.
The results of this study indicate what youths think is good and valid professional practice, and places the personal sharing within the professional landscape. In doing so, they reduce some of the controversial aspects of the phenomenon, by the emphasizing of the reciprocity and relating to one another in the therapeutic relation. This includes the sharing of more personal themes, but also regular everyday things. An acknowledgement of the broader understanding of the phenomenon can give the therapist different options on how to use it in different contexts. Furthermore, this can lead to the flexible use of it as both spontaneous and planned in a way that is authentic and professional.