| dc.description.abstract | Jeg skal i denne avhandlingen skrive om sjelsbegrepet - og fenomenet, og jeg stiller spørsmål ved dens beskjedne plass i vår moderne vitenskapsbasert virkelighetsforståelse. Jeg starter med å se på de ulike begrepene knyttet til sjelen og ulike perspektiver på sjelsbegrepet. Jeg tar for meg tenkere og tradisjoner som jeg mener kan kaste lys over vår tids marginalisering av sjelsbegrepet. Jeg ser på kristendommens muliggjøring av individualismen og andre utvalgte religioner. Deretter går jeg inn på betraktninger om metoden for denne avhandlingen. Den hermeneutiske sirkel og Hans Georg Gadamer står sentralt i samfunnsvitenskapen og til denne tematikken finner jeg det naturlig å anvende hans innsikter i arbeidet.
Avhandlingens første del tar for seg René Descartes, Immanuel Kant og Søren Kierkegaard, og den tradisjonen som opererer med en individualistisk forståelse av sjelen. Dette vil jeg relaterer til modernitetens subjektfokus. Her vil jeg se nærmere på Theodor Adorno & Max Horkheimers modernitetskritikk og presenterer Odyssevs reise forbi sirenene som kan gi oss en fornemmelse via myten om hva subjektfokuset kan gi oss, evt ligger en redning i Odyssevs måte å håndtere det hele på som kan i dag vise vei, flere tusen år etter mytens opprinnelse. Her vil jeg også komme inn på teknologiens nyvinninger og en mulig konkurrent til menneskets oppdagelse av sin egen sjel i moderniteten.
Andre del tar for seg ulike perspektiver på sjelens forstått som en overindividuell «allsjel», forstått som et dypere slektskap med virkeligheten og naturen, alt det levende og det vil ikke kan nå
umiddelbart. Her vil jeg se på Platon, Aristoteles, Baruch Spinoza, Margaret Cavendish og Arne Næss og den samiske kulturens forståelse av sjelen og da inkluderer jeg urreligionen sjamanisme.
Tredje del undersøker lekens unike karakter, og dimensjon, mer bestemt mot en idehistorisk bakgrunn, og menneskets unike eller kanskje ikke så unik væren, muligens som en dyp sjelserfaring. Det lekende menneskebarnet som den tredje delen heter presenteres også gjennom Arne Næss sin filosofi om dypøkologi og som menneske. Her kommer jeg også inn på tenkere som mener leken er opprinnelsen til kultur og felleskapsfølelsen, viser til et slektskap med andre levende vesen.
Jeg vil knytte dette til Walter Benjamins forståelse av lekens betydning i menneskets liv og Bubers poetiske ramme for en holdning som omfavner den Du som kommet Jeg i møte, med varhet og respekt som er rundt og imellom møtet.
Deretter avslutter jeg avhandlingen med rett og slett avsluttende betraktninger omkring arbeidet, forsøker å samle tråder i avhandlingen og se om jeg ser sammenhenger. | |
