Stigmatisering, straff og skadereduksjon: En diskursanalyse av NOU 2019: 26: Rusreformen - «fra straff til hjelp»

Abstract

Målsetningen for denne oppgaven har vært å gjennomføre en diskursanalyse av NOU 2019: 26: Rusreformen – fra straff til hjelp. Problemstillingen er: Hvilke diskurser preger Rusreformutvalgets utredning og hvilken diskurs har mest gjennomslagskraft?Det er også knyttet noen forskningsspørsmål som spør hva de relevante diskursene for dette prosjektet er? Hvilke aktører eller omstendigheter er det som gir diskursene legitimitet? Hvilken diskurs er det som utvalget legger mest vekt på?

Det identifiseres tre relevante diskurser i denne utredningen. Den første er en marginaliseringsdiskurs som vektlegger den sosiale siden ved rusmiddelbruk. Den legger til grunn et stigmatiserings- og stemplingsperspektiv for å forklare konsekvensen av dagens kontrollpolitikk. Rusmiddelbrukeren blir en avviker på grunn av at kontrollpolitikken stempler vedkommende som avviker. Samfunnet driver da med en aktiv produksjon av avvikere gjennom kontrollpolitikken. For det andre identifiseres det en håndhevelsesdiskurs. Her er avvikeren sett på som problemet og vektlegger de straffeteoriene for å forklare avvik. Den skiller seg da fra marginaliseringsdiskursen ved at ansvaret for avviksproduksjonen er tilegnet avvikeren, istedenfor et system som produserer avvikere. Til sist identifisere det en medisinsk diskurs som anser rusmiddelbrukeren som et offer for rusmidlene. Diskursen legger ned skadereduserende tiltak og andre hensyn knyttet til helsesiden ved rusmiddelbruk, for å forklare hvordan samfunnet bør håndtere uønsket rusmiddelbruk. Spørsmålene som stilles er da knyttet til hvordan utvalget forholder seg til diskursene og hvilken diskursers handlingsbetingelser er det de anses som mest gyldig i samfunnets håndtering av rusmiddelproblematikken? Det konkluderes med at den medisinske diskursen oppnår betydelig mer støtte fra utvalget, enn de to andre diskursene. Utvalget delegitimering av håndhevelsesdiskursens bestemmelser for gyldig og legitim handling, mens de fremhever den medisinske diskursens tankegods og i noen mindre grad marginaliseringsdiskursen tankegods. Marginaliseringsdiskursen og den medisinske diskursen anses som alliansepartnere, men er ikke likestilte i alliansen. Marginaliseringsdiskursen fungerer heller som enn støttespiller en som en fullverdig alliansepartner.