| dc.description.abstract | Den franske revolusjonen brakte store endringer i Frankrike, men også i Europa og store deler av verden. Revolusjonens idealer om frihet, likhet og brorskap stod sentralt, men i kjølvannet av revolusjonen og med Terrorveldet ble disse idealene forvridde. To av revolusjonens forkjempere tok grep for å forsvare arven etter den enorme samfunnsomveltningen: Napoleon Bonaparte og Germaine de Staël. De var aktive i sitt forsvar av den nye republikken. Begge hadde et ønske om å modernisere Europa, men hvordan et moderne Europa skulle se ut var de svært uenige om. Denne uenigheten samt en personlig konflikt mellom dem, førte til et fiendskap som rivalene ikke klarte å løsrive seg fra selv ved sin bortgang.
Oppgaven bygger mye på sekundærlitteratur, i hovedsak biografier, men trekker også inn de to hovedpersonenes egne skrifter. Jeg bruker kjønnsteori og offentlighetsteori for å sette deres livsløp inn i en større sammenheng. Begge deltok i den offentlige sfæren og skapte seg mektige stillinger. Som lavadelig hadde ikke Napoleon egentlig forutsetningene til å komme i en ledende maktposisjon, men han presset grensene for sin herkomst og ble verdens mektigste mann. Germaine de Staël var en kvinne med begrenset handlingsrom som ønsket seg en plass i den mannsdominerte offentlige sfæren. Måten hun kunne gjøre dette var gjennom menn og gjennom sin penn. Hun ble en ustoppelig kraft som verdens mektigste mann måtte forholde seg til. Lite er skrevet om dem på norsk, selv om de er et hav av inspirasjon for forfattere og historikere utenfor våre landegrenser. Denne oppgaven ønsker å sette et søkelys på en kvinne som er nærmest ukjent i Norge, men som i sin samtid ble regnet som et geni, og som provoserte seierherrene i så stor grad at hun ble forvist fra Frankrike. Oppgaven bruker komparativ analyse for å utforske likhetstrekk og motsetninger i deres tidlige liv og karriere. Konflikten mellom rivalene blir sentral for å forklare deres politiske uenigheter.
Konklusjonen min er at både Napoleon og Madame de Staël skapte helt nye stillinger i samfunnet hvor de selv etablerte hvor mye makt de kunne ha, både uavhengig og avhengig av hverandre. Førstnevnte gikk inn i en helt nyskapt stilling som førstekonsul, hvor han plasserte all utøvende makt hos seg selv. Videre kronet Napoleon seg selv som keiser, før han ble konge av Italia og til slutt forsøksvis Europas erobrer. Madame de Staël begynte på sin side som en salongvertinne med betydningsfulle kontakter. Dette, i kombinasjon med en vellykket forfatterkarriere, sikret henne etter hvert en makt uhørt for datidens kvinner. Gjennom sin innflytelse opphøyet hun geniets stilling til å kunne sidestilles med den kongelige makten. Konflikten mellom Napoleon og Madame de Staël var preget av sjalusi og sårbarhet, og den bidro til en stadfesting og definering av politiske prinsipper som består den dag i dag. | |