Tilrettelegging i spennet mellom allmennpedagogisk- og spesialpedagogisk praksis

Abstract

Barnehagens betydning for barns utvikling og læring er godt dokumentert både gjennom internasjonal og norsk forskning. I 2018 gikk 91,7% av alle barn i Norge i barnehage, og 3,2% av disse barna mottok spesialpedagogisk hjelp (Utdanningsdirektoratet, 2019). Forskning viser at så mange som rundt 15-20% av barn og unge har så store utfordringer at de har behov for tilrettelegging i barnehage og skole, men på bakgrunn av systemet som stiller krav til sakkyndige vurderinger og enkeltvedtak, er det kun et fåtall som mottar hjelp (Nordahl et al., 2018). Barnehagelærerens rolle er sentral i forbindelse med hjelp og tilrettelegging for barn med behov for et individuelt tilpasset ordinært barnehagetilbud og tidlig innsats, likevel peker forskningen i retning av at mange barn får hjelp for sent eller ikke i det hele tatt. Funn i norsk og internasjonal forskning viser at personalets kompetanse er av stor betydning for kvaliteten på barnehagetilbudet (Kunnskapsdepartementet, 2016). Det pekes på variasjoner i barnehagekvaliteten, der barn med særskilte behov er vist sårbare i barnehager med lav kvalitet (Nordahl et al., 2018).

Gjennom kvalitativt forskningsintervju med to barnehagelæreren søker denne studien å besvare følgende problemstilling: Hvordan arbeider to barnehagelærere med tilrettelegging innenfor det allmennpedagogiske tilbudet i barnehagen? Målet er å få økt innblikk i hvordan betegnelsen «spesialpedagogisk tilrettelegging innenfor det allmennpedagogiske tilbudet» oppleves og utøves fra barnehagelærerens ståsted. Studien tar utgangspunkt i hermeneutisk fortolkningsramme, med den hensikt å skape mening i hva barnehagelærerne forteller gjennom å fokusere på et dypere meningsinnhold enn det som først kan fremstå som innlysende (Thagaard, 2018).

Informantene deler varierte opplevelser og erfaringer knyttet til arbeidet med tilrettelegging innenfor det allmennpedagogiske tilbudet. Et av hovedfunnene er at barnehagelærerne har funksjonelle rutiner ved bekymring rundt et barns utvikling og at de iverksetter forebyggende tiltak i barnehagehverdagen. Spenningen mellom spesialpedagogisk- og allmennpedagogisk praksis synliggjøres i barnehagelærerne fortellinger hvor de ikke opplever samsvar mellom barnehagenes ressurser i form av bemanning, og de kravene som stilles gjennom arbeidsoppgavene barnehagelærerne tillegges i forbindelse med tilrettelegging og tidlig innsats.

The importance of kindergarten for children's development and learning is well documented through both international and Norwegian research. In 2018, 91.7% of all children in Norway went to kindergarten, and 3.2% of these children received special educational assistance (Utdanningsdirektoratet, 2019). Research shows that as many as around 15-20% of children and adolescents have challenges that they need adaptation from educational institutions endorsed by expert assessments and individual decisions. Despite current efforts only a few receive help (Nordahl et al. 2018). In this respect the role of the kindergarten teacher is central to helping and facilitating children in need of an individually considerations and early intervention, yet the research points to the fact that many children receive help too late or not at all. Findings in Norwegian and international research corroborate that staff competence is of great importance for the quality of individual children enrolled in kindergarten services (Kunnskapsdepartementet, 2016). Variations in the quality of care for vulnerable children have been identified as being directly linked to the quality of the kindergartens themselves in this respect (Nordahl et al. 2018).

Through a qualitative research interview with two kindergarten teachers this study seeks to answer the following question; How does two kindergarten teachers work within the established norms of conventional/provisional kindergarten education? The aim is to gain increased insight into how the term "special educational facilitation within the general educational provision" is experienced and exercised from the kindergarten teacher's point of view. The study is based on hermeneutic interpretation, with the aim of translating kindergarten teacher’s perspectives into a deeper meaning and context than what can be assumed at face value.

The primary sources share varied experiences related to the work on facilitation of special needs students within the general pedagogical service. One of the main findings is that kindergarten teachers have functional routines when worrying about a child's development and that they implement preventive measures in kindergarten life. The gap between special needs education and general education practice is highlighted in kindergarten teachers stories where they do not experience a correlation between the kindergartens' resources in the form of staffing, and the requirements and expectations in connection with adaptation and early intervention.