| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg ønsket å se på hvilke diskurser som er framtredende i det moderne karriereveiledningsfeltet. Ved bruk av WPR-analyse har jeg undersøkt utvalgte policydokumenter som handler om karriereveiledning, for å forsøke å finne svar på hva som ligger bak behovet for økt kompetanse og omstilling. Gjennom analyse og drøfting har jeg forsøkt å balansere funnene med min egen praksis, for å gi oppgaven mer substans.
Analysekategoriene som jeg har brukt gjennom oppgaven, kan på et mer overordnet nivå plasseres inn i Jürgen Habermas’ typologi. Den identifiserer minst tre grunnleggende diskurser om karriereveiledning: en teknokratisk, en humanistisk og en frigjørende. Funn i analysen tyder på at dagens karriereveiledningsdiskurs i all hovedsak er preget av en teknokratisk diskurs, med noen humanistiske elementer. Den frigjørende diskursen er svært lite tilstedeværende.
Både gjennom analysekapitlet og i drøftingen kobler jeg funnene i analysen opp mot «livet utenfor», som det siste snart halvannet året har vært sterkt preget av koronapandemien. Pandemien har hatt stor betydning for min yrkeshverdag, og det hadde derfor vært umulig for meg å skrive en masteroppgave i denne perioden som ikke tar opp i seg dette perspektivet. Jeg diskuterer både sosial rettferdighet, individets ansvar kontra et systemansvar og stiller spørsmål om hvordan denne tiden vil påvirke vårt fagfelt videre. | |
