Om hjemlighet og komparasjon i antropologiske studier i Norge

Abstract

Artikkelen tar opp enkelte sentrale sider ved å gjøre feltarbeid «hjemme». Antropologers konstruksjoner av et kultu-relt «hjem» korresponderer ofte med deres «egen» nasjon. Dette innebærer selvsagt noen fallgruver, og jeg diskutererenkelte av disse i relasjon til Stratherns klassiske tekst om auto-antropologiens begrensninger i A. Jackson’s antologiAnthropology at Home (1987). Med utgangspunkt i antropologiske studier i og om det norske samfunnet forsøker jegå vise at antropologers forestillinger om avstand/nærhet, kulturell forskjell/likhet, hjemlighet og fremmedhet som tarutgangspunkt i et klassisk kulturbegrep, har hatt relativt liten innflytelse i denne forskningstradisjonen. Det skyldestrolig framfor alt Fredrik Barths innflytelse, som blant annet la til rette for å studere sosiale aktører som samtidigedeltakere, ofte i politisk forstand, basert på mer eller mindre systematisk, synkron komparasjon. Heller ikke moder-nitetsteoretisk teleologi ble dominerende, til tross for at vesentlige bidragsytere som John A. Barnes – som var blantde få som fattet interesse for kulturhistorie – i noen grad opererte innen slike rammer. I artikkelen forsøker jeg åtrekke noen faghistoriske linjer i det antropologiske studiet av samfunnsforhold i Norge, og antyder at det relativefraværet av refleksjoner om nasjonen som antropologisk «hjem» kan ha vist seg å ha vært svært produktivt.