Globalisering, lønnsforhandlinger og velferdsstat

Abstract

En populær påstand er at sentrale lønnsforhandlinger, små lønnsforskjeller og en ytterligere omfordeling av inntekt gjennom en omfattende velferdsstat vanskelig lar seg forene med en dyp integrasjon i en globalisert økonomi. Påstanden tar gjerne utgangspunkt i en ide om at et lands konkurranseevne best er tjent med at markedet får lov til å virke mest mulig fritt, og at sentrale lønnsforhandlinger og en stor velferdsstat representerer alvorlige inngrep i markedsmekanismen. Dette notatet argumenterer mot denne påstanden. Koordinerte og sentraliserte lønnsforhandlinger og en omfattende velferdsstat med godt utbygde ordninger for sosialforsikring har vokst fram i Norge (og Skandinavia) blant annet som et resultat av internasjonal handel og globalisering. Sentraliserte og koordinerte lønnsforhandlinger bidrar til at lønnsveksten i samfunnet knyttes til hva internasjonalt konkurranseutsatte virksomheter kan leve med over tid. Sentraliserte og koordinerte lønnsforhandlinger bidrar i tillegg til en raskere teknologisk modernisering av norske virksomheter, noe som også bidrar til internasjonal konkurransekraft. Velferdsstaten og inntektssikringen som denne skaper, fører til større aksept for omstilling, modernisering og strukturendringer – noe som gjerne følger med åpenhet og internasjonal konkurranse. I tillegg bidrar velferdsstaten til å fordele gevinstene av internasjonal handel og globalisering på majoriteten av befolkningen. Dette er viktig for å opprettholde den politiske oppslutningen om åpenhet og internasjonalt varebytte.