Følgeevaluering av Oslo og Viken modellen i Regional ordning for barnehagebasert kompetanseutvikling (REKOMP), 2019-20
Abstract
Forskere fra Oslo Met, Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og Høgskolen i Østfold (HiØ) har på oppdrag fra Fylkesmannen i Oslo og Viken evaluert det første året i Regional ordning for barnehagebasert kompetanseutvikling (REKOMP), 2019-20. Forskergruppens overordnede mandat har vært å være et justeringsredskap for modellen fremover, og være “navlebeskuende” i sin form, mens overordnet problemstilling for forskergruppen har vært knyttet til hvilke muligheter for kompetanseutvikling som ligger i ordningen. Rapporten er basert på erfaringer og synspunkter fra styrere i barnehagen og universitets- og høgskoleansatte (UH-ansatte) i regionen. Datainnsamlingen er gjennomført gjennom kvalitative fokusgruppe intervjuer med UH-ansatte og styrere, samt en kvantitativ spørreundersøkelse sendt ut til styrere i alle barnehager som inneværende år har deltatt i ordningen. Forskergruppen takker informantene for bidrag til evalueringen.
Evalueringens innhold består av tre deler:
1. Hvordan de tre ulike modellene for oppfølgning Oslo og Viken har valgt fungerer. Inn under dette punktet har forskningsgruppa også definert inn de fire tematiske områdene i regional ordning, og deres innholdsmessige relevans for å peke på muligheter for kompetanseutvikling på barnehagefeltet.
2. Hvordan styrere i barnehagene opplever at UH-sektor sitt faglige bidrag fungerer. Dette spørsmålet sees i lys av teorier og målsettinger om å bygge lærende organisasjoner.
3. Hvordan fagansatte på de tre UH-institusjonene i Oslo og Viken modellen opplever rollen som prosessveiledere i møte med barnehagefeltet. Her settes søkelys på hvordan ordningen kan bidra til faglig merverdi for både barnehagefelt og UH-sektor.
Evalueringen viser gjennomgående positive holdninger til ordningen og gjensidige ønsker om tettere faglig samarbeid mellom barnehager og UH-sektor. De tre modellene gir ulik nærhet til barnehagene fra UH-sektor sin side. Både styrere og UH-ansatte opplever modellene som delvis uklare og overlappende. Tett oppfølging blir oppfattet som en modell som gir mulighet for at UH-sektor kan bli kjent med barnehagens praksis, og gå inn på barnehagenivå. I Fleksibel delingsmodell kan det bli slik at møtene mellom feltet og UH-sektor skjer på enten ledernivå eller barnehageeiernivå, og avstanden til barnehagene og personalet blir dermed større. Når det gjelder modellen Støtte til lokale ressurser fremstår modellen som særlig uklar, men også at den passer til barnehager som er godt i gang med utviklingsprosjekter og som driver på egenhånd.
De fire tematiske områdene oppfattes som vide, men dekkende for barnehagens behov for kompetanseheving. Det synes å kreve dialog mellom barnehagene og UH-sektor i det enkelte prosjekt for å avgrense og konkretisere barnehagenes kompetansebehov nærmere.
Forskergruppen konkluderer med at Regional ordning bidrar til at styrere i barnehager får faglig støtte fra UH-sektor i ledelse av kompetanseutvikling i personalgruppen, og bidrar til videreføring av arbeidet med å bygge lærende organisasjoner sett i lys av overordnede føringer i lovverket. Regional ordning sees som en mulighet for kompetansebygging og utvikling av egne organisasjoner til å være lærende i begge sektorer. Forskergruppens anbefalinger for videre justering og utvikling av ordningen er:
-Hensikten med den enkelte modell må tydeliggjøres og kommuniseres bedre, samt innhold og ansvarsområder i modellene og hva som kan forventes i den enkelte modell med hensyn til UH-sektors oppfølging.
-Kompetanseutvikling og endringsprosesser tar tid, og det anbefales at prosjekter tildeles midler for en lengre periode, for eksempel i en tre-års periode.
-UH-ansatte må videreutvikle sin faglige praksisnære kompetanse, og sektoren må utvikle arenaer for opplæring i prosessveiledning. Videre må UH-ansatte videreutvikle forskningsmuligheter sammen med praksisfeltet i regional ordning. I vårt mandat står det ikke noe direkte om forskerrollen. I lys av Kunnskapsdepartementets Strategi for Utdanningsforskning, 2020-2024, kan regional ordning spille en sentral rolle hvis den forskningsmessige delen av ordningen videreutvikles og styrkes.
-Det unike med regional ordning må framheves sterkere i forhold til andre tiltak og programmer barnehagesektoren er engasjert i. Et kriterium for deltagelse i ordningen kan være at barnehageeier/barnehagene beskriver hvordan regional ordning er tenkt å bidra til samkjøring og videreutvikling av allerede etablerte programmer eller tiltak i barnehagen. Deltagelse i færre programmer kan gi økt dybde i læringsprosesser og økt kvalitet.