Samarbeid i hjemmesykepleiepraksis

Abstract

Bakgrunn: Hjemmesykepleien er i stadig endring og yter tjenester til personer i alle aldre med ulike behov for helsehjelp. Hjemmesykepleien er en obligatorisk praksis i sykepleierutdanningen. På tross av dette finnes det lite kunnskap om hvordan hjemmesykepleierne som praksisveiledere kan samarbeide med praksislærer fra universitetet for å oppnå best mulig læringsutbytte for sykepleierstudenter.

Metode: Praktisk medvirkningsbasert aksjonsforskning. Gjennomført i samarbeid med 10 hjemmesykepleiere (praksisveiledere), fagkoordinerende sykepleier og ledere i Øvre Eiker kommune og praksislærer for sykepleierstudenter i 3. år og to forskere fra Universitetet i Sørøst- Norge. Datagenereringen omfatter seks trinnvise gruppesamtaler med hjemmesykepleiere/praksisveiledere, ledere og praksislærer, referater og forskernes logger. Analysene er tematiske.

Resultater: Samarbeidet mellom praksisveilederne og –lærer var tidligere i det vesentligste knyttet til formelle plan- og vurderingsmøter. Det var ingen direkte kontakt før praksisperiodene. For å styrke samarbeidet før og under praksisperiodene har praksisveilederne behov for tid til å sette seg inn i studentenes emneplan og arbeidskrav. Dette ble støttet av lederne. Praksisveilederne ønsket informasjon om den enkelte students tidligere erfaringer og kunnskaper for å planlegge læresituasjoner. Praksislærer oppmuntret derfor studentene å sende sin CV før praksisstart. For å styrke samarbeidet underveis ønsket praksisveileder og –lærer at begge var involverte i faglige diskusjoner med studentene i kunnskaps- og vurderingsmøter. Emneplanen for Sykepleiepraksis i hjemmebaserte tjenester ble lite brukt av praksisveilederne. Den er for omfattende og med et akademisk språk som er utfordrende å omsette til utførelse av sykepleie. Emneplanen manglet samtidig viktig informasjon om legemiddelhåndtering og tidligere fag og eksamener. En forkortet Emneplan for praksisveiledere i hjemmesykepleien ble utviklet i samarbeidet til videre utprøving/evaluering.

Konklusjon: Praksisveiledere og praksislærer har behov for samarbeid både før og under praksisperiodene. For å styrke praksisveiledningen bør praksislærer ta kontakt før praksisperioden med praksisstedet, tilby informasjon og avtale plan- og forventningsmøte i løpet av studentenes første praksisuke med praksisveilederne. Praksisveilederne setter av tid til lesing av emneplan og får informasjon om den enkelte student kunnskaper og erfaringer før praksisstart. Fagkoordinerende sykepleier er et viktig bindeledd mellom praksisveilederne, praksislærer og studentene. Foreslåtte forbedringstiltak i rapporten bør utprøves videre i studieåret 2020/2021 og evalueres.