Retningslinjer for vurderingssamtaler : første delrapport fra forskningsprosjektet CAiTE (Conversation Analytic innovation for Teacher Education)

Abstract

Denne rapporten er en deskriptiv studie av ulike kilder som potensielt former og påvirker læreres konkrete samtalepraksis i vurderingssituasjonene i klasserommet. Vi har valgt innholdsanalyse som metode for å kartlegge et bredt antall kilder fra styringsdokumenter (lovverk og styringsverktøy) til et utvalg pensumlitteratur som blir benyttet i lærerutdanningene. En grunnleggende antakelse i denne studien er at lærernes praktiske og teoretiske kunnskaper om hva som er gode vurderingssamtaler, bygger på et bredt grunnlag kilder. Lærernes interaksjonskunnskap ligger som en forutsetning for profesjonsutøveres sosiale og språklige handlinger, og den kan avdekkes ved å analysere både autentiske profesjonssamtaler og institusjonenes råd og retningslinjer for de samme aktivitetene. Begrepet «vurderingssamtaler» skal i denne studien forstås bredt, som en rekke ulike samtaletyper og aktiviteter der vurderingen av elevens kompetanse inngår, og hvor læreren bruker muntlig språk for enten å hjelpe en enkelt elev eller en gruppe elever til å forstå eller løse en faglig problemstilling (som i en gruppesamtale), eller for å få fram og vurdere elevens kompetanse (som for eksempel ved muntlig eksamen). Begrepet omfatter både formative og summative vurderingssamtaler. For at vi skal kunne få et helhetlig bilde av «retningslinjer for formativ vurdering», går vi bredt ut og får oversikt over ulike kilder som drøfter veiledning og vurdering i lærerprofesjonen. Vi har formulert følgende forskningsspørsmål: Hvilke pålagte retningslinjer finnes for lærernes vurderingssamtaler? Hvilke offisielle og uoffisielle råd gis for lærernes vurderingssamtaler? Hvordan er rådene begrunnet? For å kartlegge hvilke råd og retningslinjer som er gitt for vurderingssamtalene i skolen, har vi utført en systematisk litteraturstudie, der valg av kilder er gjort systematisk, utvalgsmetoden er definert og søkestrategiene er beskrevet. Litteraturgjennomgangen er utført gjennom tre delstudier (1. vurderingssamtaler i opplæringsloven, 2. offisielle og uoffisielle råd om vurderingssamtaler og 3. pensumlitteratur som brukes i lærerutdanningsinstitusjoner). Undersøkelsen i del 3.2 resulterte i tre hovedfunn etter gjennomgangen av de offisielle og uoffisielle kildene. For det første finner vi en svært ulik (og delvis uensartet) bruk av begreper. For det andre er svært mange av anbefalingene på mesonivå, og for det tredje er svært mange av anbefalingene «erfaringsbaserte» og uten henvisning til de kildene rådene eventuelt baserer seg på. Mangelen på en standardisert og fundert begrepsbruk gjør at det kan være vanskelig å skille mellom generelle kommunikasjons- eller samtalestrategier og råd knyttet til vurderingssamtaler i spesifikke samtalekontekster. Undersøkelsen i del 3.3 viste at pensumlitteraturen grovt sett fordeler seg i to grupper. Den ene gruppen har et teoretisk og refleksjonsbasert utgangspunkt til veiledning, den andre har et praktisk og metodeorientert utgangspunkt. Veiledningslitteraturen som gir anbefalinger og råd synes fundert på fagbokforfatterens personlige erfaringer og i liten grad på empirisk forskning. Mange kilder viser til like oppskrifter for hvordan samtalen kan organiseres, hva slags ferdigheter som er sentrale, og hvilke samtalestrategier som verbalt realiserer disse. Mye av litteraturen er basert på teori og allmenne forestillinger, taus kunnskap og erfaringer, og svært lite av veiledningslitteraturen er basert på autentiske samtaler. Når det gis konkrete kommunikasjonsråd, går det ikke fram hva slags dokumentasjon rådene er basert på. Det er generelt sett de samme ferdighetene (oppskriftene for god kommunikasjon) som presenteres i den metodeorienterte litteraturen, og disse ferdighetene ser ut til å komme fra en felles kilde. Konsekvensene av en verbal eller ikke-verbal strategi får i liten grad oppmerksomhet. Veiledningslitteraturen er i liten grad faglig rettet. Det vil si at de utvalgte pensumbøkene gir få retningslinjer i hvordan en faglig rettet veiledning (for eksempel i skolefagene norsk og matematikk) kan foregå. Et knippe konkrete handlingsstrategier (verbale- og ikke verbale strategier) for gode veiledningssamtaler blir presentert, men det er uklart hvordan strategiene er identifisert, om de kan dokumenteres med empiri og hvilken funksjon de egentlig har når de brukes i praksis. Vår rapport viser at kildene vi har undersøkt, ofte bygger på erfaringsbasert kunnskap. Det kan være vanskelig å få øye på hva slags empiri rådene om vurderingssamtaler bygger på, og om denne empirien er systematisk undersøkt. Det indikerer at det finnes et behov for å supplere det vi i dag vet om vurderingssamtaler, med funn fra autentiske praksiser. Prosjektet CAiTE skal utforske og analysere læreres konkrete praksiser i vurderingssamtaler og utvikle forskningsbaserte og kontekstualiserte råd for disse samtalene. En grunnleggende tilnærming er at kommunikasjon er situasjonsavhengig, og at det ikke er et en-til-en-forhold mellom en samtalestrategi og konsekvensen av den. Likevel finnes det likhetstrekk og mønstre i de kontekstualiserte vurderingssamtalene mellom elev og lærer som kan gi indikasjoner på om noen samtalestrategier er mer eller mindre hensiktsmessige enn andre. CAiTE benytter en samtaleanalytisk tilnærming for å undersøke disse handlingsstrategiene i faktisk interaksjon mellom elever og lærere. Det åpner for muligheten til å vurdere den etablerte forståelsen av hva en god vurderingssamtale er, med tanke på i hvilken grad oppskriftene og metodene som fremstilles, harmonerer med funnene fra forskning på autentisk lærer-elev-interaksjon. Samtaleanalytiske studier kan dermed bidra til å falsifisere, nyansere eller gi et mer detaljert bilde av de normative forutsetningene som kommer til uttrykk i veiledningslitteraturen.