Yngre ingeniørers bruk av smarttelefon i balanseringen mellom arbeidstid og fritid.

Abstract

Bakgrunn: Smarttelefonen har de senere årene fått en utvidet funksjon og rolle i folks liv og arbeidsliv. Dette studiet ser nærmere på hvordan yngre ingeniører opplever dagens bruk av smarttelefon i relasjon til balanseringen mellom arbeidstid og fritid. Formål: Med denne oppgaven vil jeg undersøke og prøve å få bedre innsikt i hvordan yngre ingeniører opplever og forholder seg til balanseringen mellom arbeidstid og fritid ved bruk av smarttelefon. Hensikten er å øke forståelsen av fenomenet ved å tilnærme meg det fra et helhetlig perspektiv i håp om at dette kan bidra til ny kunnskap om hva som er helsefremmende i relasjon til fenomenet. Problemstillingen er: Hvordan opplever ingeniører i generasjon Y balanseringen mellom arbeidstid og fritid ved bruk av smarttelefon? Metode: Det er gjennomført en kvalitativ studie for å besvare problemstillingen. Grunnlaget for datamaterialet i denne undersøkelsen er basert på intervju av fem ingeniører, to menn og tre kvinner, i alderen 23 til 32. De praktiserer alle bruk av samme smarttelefon på jobb og fritid og ingen har funksjon som leder. Teorigrunnlaget: For å belyse fenomenet har jeg valgt Ulrich Beck’s teori om risiko, Richard Sennet’s teori om kapitalismens påvirkning, Svend Brinkmann’s teori om begrensningens kunst og Ausland og Vinje’s teori om nærværs- og fraværsdimensjoner. Hovedfunn: Ingeniørene beskriver at tidspraksis påvirkes i stor grad av kultur. Kunnskapsproduksjon beskrives som uavhengig av tid og rom. Informantene opplever i liten grad dialog om fenomenet på sine arbeidsplasser, til tross for mange ubesvarte spørsmål. Ingeniørene beskriver at tilgjengeligheten påvirkes av en frykt for å gå glipp av noe. Faglig integritet synes å påvirke tidspraksisen. Smarttelefonen gir økt tilgjengelighet og fleksibilitet. Det kommer frem at dette oppleves som en frihet og fleksibilitet for ingeniørene. En arbeidsgiver som via dialog og medvirkning viser ansvar for tidspraksis, vil legge til rette for økt tilhørighet og lojalitet blant de yngre ingeniørene - dette kan være helsefremmende og kan samtidig styrke bedriften i møte med kriser og utfordringer. Det er store individuelle forskjeller og kunnskapen bør tilpasses den enkelte arbeidsplass.