Diakonal sykepleie i møte med statlig velferd og kirke.

Abstract

Diakonissehuset i Oslo var den første institusjonen som utdannet sykepleiere i Norge, og deres diakonisser var i flere tiår de eneste sykepleierne i landet. De hadde et system med stor kontroll over diakonissenes tilværelse, både når det kom til sivilstand, arbeidssted, påkledning og økonomi, ikke ulikt katolske nonner, men uten noe livslangt klosterløfte. Gjennom 1900-tallet får de konkurranse fra offentlige og private utdanningsinstitusjoner, samtidig som staten begynner å legge grunnlaget for velferdsstaten og overtar mer og mer av ansvaret for helsevesenet. Jeg har sett på Diakonissehusets bakgrunn og hvordan de gjennom reformer på 1940-tallet og i 1969 forsøker å tilpasse seg både en stat som blir stadig mer aktiv på helseområdet, og et mer individorientert sekulært samfunn, for å forsøke demme opp for en stadig sviktende rekruttering. Diakonissehuset opplever også at sykepleien profesjonaliseres, og kvinners rolle forandres betydelig, med både en husmorperiode og tilbakevending til arbeidslivet og nye profesjoner. Jeg har også sett på deres forhold til Den norske kirke, og deres holdning til diakonien i samme periode. Diakonissehusets diakonissekurs viser en dalende oppslutning gjennom hele den undersøkte perioden, og jeg peker på tendenser i samtiden som kan ha ført til dette, både med hensyn til sekularisering, nye muligheter for kvinner og manglende tilpassing. Flere faktorer spiller inn, men statens overtakelse av helsevesenet og sekulariseringen av samfunnet, sammen med likestillingens frammarsj gjør at Diakonissehuset forandres så mye i 1969 at de siste kjennetegnene på de klassiske diakonissene blir borte når de får gifte seg og selv bestemme hvor de skal søke sine stillinger. Til tross for stadig debatt om diakoniens plass i Den norske kirke blir det ikke skapt noe tydelig rom der i denne perioden, så antallet diakonisser fortsetter å synke.