| dc.description.abstract | Barn og unge som utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner beskrives ofte som passive og usynlige (Øverlien, 2015). De finnes blant barna i nabolaget, på skolen og i idrettsklubber, hvor de er prisgitt at voksne gir dem beskyttelse og hjelp. De trenger voksne som ønsker å vite hvordan de har det, som tørr å hjelpe ved å avdekke de skadelige oppvekstforholdene i hjemmet. For at barna skal være trygge på å fortelle sine historier, må også hjelperen være bevisst på eget ståsted og ansvar. Hjelperen bør utvise mot og trygghet i rollen som samtalepartner, med troen på å utgjøre en forskjell for barn som lever i en ekstra sårbar situasjon. Økt kunnskap om vold og overgrep har en avgjørende betydning for at barn og unge skal gis hjelp og beskyttelse. Barn setter sjeldent ord på hva som skjer, og deres rop om hjelp er ofte uklare og vanskelig å oppdage. Et vesentlig formål er imidlertid hvordan barn blir hørt. Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i nettopp dette, ved a se nærmere på dialogens betydning i møte med elever som opplever vold i hjemmet. Gjennom fasene kontaktetablering, introduksjon til
tema, fri fortelling og avslutning undersøkte jeg følgende problemstilling:
≪Hvordan kan skolens miljøterapeut gjennom dialog opparbeide en tillitsfull relasjon til voldsutsatte elever?≫
For å nærmere undersøke problemstillingen er det benyttet litteraturstudie som metode. Med mye tilgjengelig litteratur og forskning av nyere og god kvalitet, baseres den faglige tilnærmingen på hovedtemaene: vold, kommunikasjon og sosiale relasjoner. Ved hjelp av en tematisk analyse av materialet, fant jeg nærmere ut at det foreligger svært få litteraturstudier basert på miljøterapeutens faglige ståsted. Spesielt i møte med voldsutsatte elever i skolen, som dermed ble oppgavens endelige fokus. Da prosjektet ikke innebærer egne kvalitative intervjuer, har jeg valgt å basere meg på viktige empiriske aspekter hentet fra Barneombudets rapport (2018). Barnas stemmer gir et nært innblikk på deres perspektiv, og hvordan de opplever møter med voksne som i utgangspunktet skal gi omsorg og hjelpe. Dermed vil jeg hevde at studiens intensjon kan relateres til mitt prosjekt. Oppgavens funn viser at skolens miljøterapeut innehar en unik posisjon i arbeidet med å avdekke vold og overgrep. Som en sentral rolle i skolehverdagen blir hjelperen et kjent fjes blant elevene, som samtidig ser dem daglig over en lengre periode. Miljøterapeuten
har muligheten til å følge med på elevenes trivsel og atferd, eller fange opp de som ser ut til å falle utenfor. Vedkommende blir derfor en viktig kontaktperson og et mellomledd som krever handlingskompetanse og kommunikasjonsferdigheter. Både i møte med elevene selv og andre sentrale samarbeidsinstanser, som skal sikre elevene trygghet og forutsigbarhet.
Mye kan tyde på at miljøterapeutens handlinger, utstråling og fremtreden i møte med
voldsutsatte elever ilegges stor betydning i relasjonsdannelsen. I empirien kommer det tydelig frem at hjelperne må gjøre seg fortjent til tillit. De må ≪speile at de er troverdige≫ (Barneombudet, 2018). Miljøterapeutens inngangsbillett til elevenes situasjon fremmes dermed av en hjelper som tar eleven på alvor, som ikke bagatelliserer men tror på det som fortelles. Når elevene tildeles rollen som eget individ og subjekt, tydeliggjøres og inkluderes deres perspektiver og meninger. I oppbyggingen av en tillitsfull relasjon bør dermed elevene gis muligheten til å fortelle fritt om egne opplevelser, mens miljøterapeuten aktivt lytter og bekrefter det som blir sagt. Det kan videre hevdes at samtaler med voldsutsatte elever bør utstråle trygghet, tillit, åpenhet og tilgjengelighet. Miljøterapeuten bør vare en person som er lett å kontakte, som har tid og tålmodighet til å imøtekomme hver enkelt. Den åpne dialogen bør bære preg av en hjelper som ser viktigheten av å ta initiativ, som tørr å stille de vonde spørsmålene andre ofte unngår. Slik dannes en tillitsfull relasjon. En rimelig konklusjon syntes å være at opparbeidelsen av en tillitsfull relasjon består av
flere elementære byggeklosser i møte med hver enkelt elev, hvorav ingen fremgangsmåter er like. Å utføre en samtale om sensitive temaer er bade personlig og faglig krevende. Elever tar heller ikke lett på oppgaven i å fortelle om traumatiske
opplevelser, men påvirkes i stor grad av hjelperens kommunikasjonsferdigheter,
væremåte og holdninger. I arbeidet med denne oppgaven kan det tenkes at
miljøterapeuten best ≪speiler sin troverdighet≫ ved å aktivt lytte, vise omsorg, interesse og anerkjenne hver enkelt elev. Det er en hjelper som ønsker å være en tilgjengelig støttespiller og ≪hverdagshelt≫. En som vil vite, slik at eleven våger å fortelle. | nb_NO |
