«Jeg danser, altså er jeg». En kvalitativ studie av barns opplevelse og deltakelse i danseprosjekt

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg hvordan barn opplever å være delaktige i utviklingen av en koreografi i samtidsdans.

Ved å sette fokus på forskjellen mellom den tradisjonelle danseopplæringen, og den medskapende rollen dansere har i dansefeltet i dag, ønsker jeg å sette barns danseopplevelser i et nytt fokus. Jeg forholder meg både til dansetradisjonen slik vi kjenner den innen sceniske dansesjangre, og også til det eksperimentelle uttrykk innen samtidsdansen. Dette er ikke hovedmålet for studiet, men belyser bakgrunnen og intensjonen med oppgaven.

Formålet med studiet er å undersøke problemstillingen: «Hvordan opplever barn å være medskapende i dansekunstneriske prosesser, og hvilket læringsutbytte gir det?»

For å svare har jeg valgt jeg å gjøre en studie av ni barn og en koreograf i arbeidet med å utvikle en forestilling. Utviklingen av forestillingen baserte seg på at barna skulle være medskapende og delaktige gjennom hele prosessen. For å utvikle det koreografiske materialet sammen med barna, skulle koreografen bruke de samme verktøyene hun ville brukt i et kompani med profesjonelle utøvere.

Oppgaven er basert på en kvalitativ undersøkelse, med fenomenologisk tilnærming. Jeg fulgte danseprosjektet i tre måneder, gjorde observasjoner av øvelsene, et intervju med koreografen, og to intervjuer med hver av danserne.

I analysen har jeg valgt jeg ut tre læringsmål, basert på koreografens målsettinger og rammer for arbeidet. Ved å sammenstille barnas opplevelser og erfaring med prosjektets læringsmål, kan jeg denne måten vurdere i hvilken grad prosjektet har nådd sine mål, og om barnas læringsutbytte er det samme som læringsmålene.

Analysens teoretiske fundament er knyttet til prinsipper som er relevant innen danseforskningen i Norge i dag. Jeg har anvendt teori innen fenomenologi, pedagogisk teori for estetiske fag og teori knyttet til dans og dansedidaktikk.

Jeg fant blant annet at danserne hadde ulike tilnærminger i det å være medskapende, men at resultatet av en ny subjektiv erfaring var lik: erfaringen av å danse seg selv. Funnene viser også at mestring fikk en ny betydelse; fra å skulle ligne et ytre ideal, til å våge å stole på seg selv.

Danserne utvikler ikke ett nytt bevegelsesspråk, men et nytt bevegelsesrepertoar, basert på både eksisterende kunnen, og nye bevegelser. Gjennom den subjektive tilnærmingen fikk bevegelsene en større symbolsk betydning og bidro til identitetsforming. Prosessen medvirket til å bryte konsekvensen av et dualistisk kroppssyn og åpnet opp for en annen forståelse av hva dans kan være, for seg selv og med de andre.

Jeg fant at prosjektet i større grad framstår som pedagogisk prosjekt med kunstnerisk tilnærming, enn som et kunstprosjekt.

Jeg avslutter avhandlingen med å se resultatene i sammenheng med andre områder jeg anser at kunnskapen fra dette studie er relevant.

This thesis critically examines how children experience choreographing contemporary dance.

Investigating the tension between tradition and innovation gives new insight into how children deepen their artistic understanding and creative collaboration with others. The differences between best practices of the progressive and traditional approach in the field of professional dance training are important components. Although this paper relates to both a classical historical repertoire and new experimental expressionism in contemporary dance, examining dance genre is not the main objective of this study, but only a backdrop for understanding the context.

The objective of this research is to investigate the main problem: “How do children experience creative collaboration in the artistic process of dancing? And what are the educational outcomes?”

In order to answer this question, I have chosen to do a study of nine children and a choreographer during their work on a performance. The children were encouraged to work together throughout the whole process. To develop the material alongside the students, the choreographer was asked to use the same tools as she would normally use with a company of professional performers.

The thesis is based on a qualitative examination, with a phenomenological approach. I followed the dance project for three months, observing practices, interviewing the choreographer and holding two interviews with each of the dancers.

In the analysis, I chose three teaching goals based on the choreographer’s framework for the production. By comparing the children’s actual experiences with the educational goals, I evaluated the results, to see if the outcome for the children is equivalent to the original goals.

The theoretical foundation for the analysis is based on relevant principles within dance research in Norway today. I have implemented theory in phenomenology, pedagogy for esthetic expressionism, along with dance didactics.

I found that the dancers had very different approaches to co-creation, but that they had similar experiences: the experience of dancing their inner person. The results also show that mastering the choreography gained new meaning. The children started out very conscious of the 'ideal body' or copying the instructor as they danced. However, their internal sensation became more important as time passed. Somatics, or "the body as perceived from within” emerged – and the dancers started to trust themselves.

The young dancers did not develop a new language of movement, but a new repertoire of movement combining both existing knowledge and new movements. Through the subjective approach, dancing gained a larger symbolic meaning with free expression of identity. The process was a part of breaking the dualistic body viewpoint and opening up for an alternative understanding of what dance can be – both for oneself and together with others.

I found that the production became more of a pedagogic project with an artistic approach rather than a pure art project.

I conclude the thesis by looking at the results in connection to other areas of knowledge where this study is relevant.