Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir? – ein feltmetodisk studie av sjukeheimen som heim

Abstract

Bakgrunn: Bakgrunnen for avhandlinga er den klårt uttalte fagpolitiske viljen om å gjere sjukeheimen meir heimleg.

Formål: Formålet med avhandlinga er å avdekke korleis ideen om sjukeheimen som heim er realisert.

Design: Empirien er samla inn i ein tradisjonell norsk sjukeheim. Det er nytta deltakande observasjon, intervju og dokumentstudier (feltmetodikk) ved to langtidsavdelingar i ein tidsperiode på 15 veker. I analysen vert det nytta samfunnsvitskaplege innsikter om heimlege kjenneteikn, så som betydninga av å skilje det private frå det offentlege, samt betydninga av private relasjonar og den definisjonsmakta heimens eigar har.

Resultat: Analysen fokuserer for det første på korleis fellesromma i avdelingane er organisert og brukt. Med utgangspunkt i skilje mellom offentleg og privat, viser avhandlinga korleis både ytre symbol og bruk av fellesromma er prega av doble og delvis motstridande forventningar. Grensene mellom det private og det offentlege er tvitydige for alle aktørane, både for bebuarane, pårørande og dei tilsette.

For det andre vert det sosiale fellesskapet i langtidsavdelinga undersøkt grundig. Analysen indikerer at det sosiale fellesskapet i fellesromma er skjør og bryt saman når personalet ikkje er til stades. Kommunikativ kollaps er eit hovudbegrep som beskriv vesentlege trekk ved fellesskapet mellom bebuarane. Materialet viser også ei tydeleg søking etter kontakt med personalet. Avhandlinga dokumenterer at dei bebuarane som kan forflytte seg sjølv ”flyktar” frå daglegstova så fort personalet forlet rommet. Dei unndrar seg fellesskapet med medbebuarane og styrkar sin eigen muligheit til privatliv. Dei immobile vert derimot sitjande att i eit påtvunge fellesskap med personar dei ikkje har noko felles med, samstundes som daglegstovas tvitydige karakter ikkje innbyr til å utvikle private og nære relasjonar.

Konklusjon: Avslutningsvis viser avhandlinga at fellesskap ikkje er eit gode for ein kvar pris. Det har sine skuggesider, men og sine muligheiter. Den store muligheita ligg i klårt definerte former for sosialt liv med tydeleg skilje mellom det private og det offentlege. Her er personalet si forståing og bruk av ulike arenaer som primært offentlege, eller som primært private, ein føresetnad. Dersom ideen om sjukeheimen som heim skal realiserast er det ei løysing å tydeleggjere fellesromma som offentleg arena samstundes som bebuarane må gjevast høve til å utvikle ei privat livsform utanom fellesromma.

Background: The background of this thesis is the explicitly expressed policy that nursing homes should be more like home.

Objective: The aim of the thesis is to uncover how the concept of the nursing home as a home has been realised.

Design: The empirical study is carried out in a traditional Norwegian nursing home, using participant observation, interviews and document study (a field study) in two long-term wards in a period of 15 weeks. The analysis employs insights from the social sciences regarding domestic characteristics such as the importance of distinguishing between public and private space, the meaning of personal relations and the home’s owner’s power to control the private space.

Results: Firstly, the analysis focuses on how the wards’ common living rooms are used and organised. Considering the separation between public and private space, the thesis uncovers how both exterior symbols and the use of the common living room are characterised by unclear and to some degree inconsistent expectations. The boundaries between public and private are ambiguous to all the participants - the residents, their relatives and the staff.

Secondly, the social relationships in the living room are thoroughly examined. The analysis reveals that the social interaction between the residents in the living room is fragile and collapses when staff members are out of the room. Communicative collapse is a main concept that describes essential aspects of the residents’ relationships. However, the material also shows how the residents seek contact with the staff. The thesis shows that residents who are able to move around on their own “run away” from the living room as soon as the staff leave it. These residents withdraw from the relationship with their fellow residents and thereby strengthen their chance of a private life. The immobile residents are left in a forced relationship with people they don’t have anything in common with; at the same time as the ambiguous characteristics of the common living room scarcely invite personal and close relations.

Conclusions: Finally, the thesis shows that a sense of community isn’t necessarily a benefit; it may also have some negative sides. However, it also has potential, for instance by making a clear distinction between a private and a public social life. It presupposes that the staff understands and uses the common living room as a public space and the residents’ room as a primarily private space. To realise the concept of the nursing home as a home, the solution could be to define the living room as a public area and to give the residents a chance to develop a private lifestyle outside the living room.