Recovery på banen. Gatelag som samskapende sosial innovasjon i norske kommuner

Abstract

Recovery på banen, er en studie finansiert av Oslofjordfondets kvalifiseringsstøtte. Studien har hatt som formål å avklare noen grunnleggende spørsmål ved gatelagsfotball, for så å se om de foreløpige svarene kan danne grunnlag for en videre og dypere studie av fenomenet. Studien har begrenset seg empirisk til å studere fire klubber; Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball og Odds Fot-ballklubb.

Prosjektet springer ut av en interesse for å undersøke om gatelagsfotballen i regi av Fotballstiftelsen er et eksempel på samskapende innovasjon innen rusfeltet. Virker det? Vi har lagt et recoveryteoretisk perspektiv på studiens første del, der vi går tett inn på deltakerne for å finne ut av hvilke erfaringer og effekter fotball har i deres liv. Studiens andre del handler om klubbene og kommunene, pluss andre offentlige tjenester. Vi har ønsket å finne ut av hvordan samarbeidet mellom ulike sektorer i det kom-munale velferdssystemet fungerer, og vi vil undersøke hvordan og hvorfor fotballklubber som i sin grunnfilosofi har et mål om å vinne fotballkamper, driver slikt sosialpolitiske arbeid. Det tredje per-spektivet som vi setter de to andre inn i, er velferdssamfunnets framtid. Er det plass til slike sektor-overgripende initiativer som gatelagsfotballen er? Vi begynner studien med en forskuttering av det siste perspektivet; med en kort beskrivelse av velferdssamfunnets utfordringer.

I hele etterkrigstiden har velferdsstaten vært i kontinuerlig ekspansjon. Utviklingen har vært preget av velferdsstatens tilsynelatende grenseløshet (Vike, 2006 og Vike 2018). I kapittel 1 viser vi at mye tyder på at velferdsstaten likevel har nådd en grense. Den har i alle fall nådd en grense for å kunne utvikles videre etter de samme prinsipper og modeller som ligget til grunn for utviklingen de siste tiårene. Det er økende oppmerksomhet innenfor politikk og forvaltning om at nye løsninger og nye modeller for befolkningens velferd må utvikles og prøves ut i kombinasjoner av ulik logikk og ytelser (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Det tas flere steder til orde for at innbyggere og brukere i større grad må involveres som likeverdige parter i utvikling av nye løsninger og modeller (KMD 2017, Departemen-tene 2018, Regjeringen 2012). Gatelagsmodellen bryter med den klassiske tredelingen vi ofte tenker at velferdsstaten består av; en offentlig, en privat og en frivillig «tredjesektor». Å organisere et etter-vern for personer med rusutfordringer i et mer eller mindre ordinært fotballtilbud i norske fotballklub-ber er originalt. Men er det også innovativt? Innovasjon er enkelt uttrykt noe nytt som er nyttig (for noen) og som blir nyttiggjort. Blir det ikke nyttiggjort/implementert er det i realiteten ikke innovasjon, da er det bare kreativt; en oppfinnelse eller en nyskapning uten praktisk verdi.

Velferdsstaten er i realiteten et antall velferdskommuner. Kommunene befinner seg i en presset situa-sjon mellom lovpålagte oppgaver, garantier og standarder ovenfra, og med krav og forventninger fra en opplyst og krevende befolkning nedenfra. Høy tillit til offentlige tjenester og offentlig styring har holdt modellen sammen, selv om den knirker. Ett grep det tas til orde for, både i offentlige styringsdo-kumenter og i initiativer «nedenfra», er økt brukerinvolvering, myndiggjøring og samarbeid på tvers av sektorer, fag og kompetanseområder. Dette feltet av nytt radikalt samarbeid på tvers av både hori-sontale og vertikale strukturer i velferdssamfunnet går under betegnelsen samskaping; samskabing i dansk kontekst, co-creation og co-production (blant annet) i England.

Rapportens kapittel 3 heter «Recovery på sitt beste», kapittelet dokumenterer hva vi fant i møte med spillere og trenere i de fire klubbene. Kapittelet viser at gatelagsfotball handler om langt mer enn å leke med ball. Kameratskapet på banen, i garderoben, i klubbhuset, i måltidsfelleskap og annet, har gitt mange deltakere et nytt liv. Fotballarenaen fungerer som treningsarena for mange andre ting enn å trille ball. Deltakerne lærer av hverandre, de forstår ting og sammenhenger i sitt eget liv på en ny måte, og de får rammer og støtte rundt seg til å ta tak i ting som har låst seg i livet. Trenernes rolle som forbilder, omsorgspersoner og fasilitatorer for deltakernes egne recoveryprosesser understrekes sterkt. Det er også gitt ut en egen rapport fra del-studie 1 (HA1) – se Thompson et.al. 2019. http://hdl.handle.net/11250/2579393.

Kapittel 4, som følger etter et metodekapittel (3), er en nærstudiet av klubbene og deres samarbeids-partnere – hovedsakelig i offentlig sektor. Samarbeidet med kommunen virker nært og tillitsfull, men veldig lite formalisert. Det er også store variasjoner mellom de fire klubbene vi har studert. Samarbei-det med andre offentlige tjenester er enda mindre forutsigbart og er lite gjenkjennelig på tvers av klubbene. Det virker som om den «gatelagsmodellen» som har vokst fram hvert sted er såpass preget av personlige relasjoner, ildsjeler og entreprenørers innsats, både fra tjenestenes side og i klubbene, at vi er usikre på om det gir grunnlag for å kalle det en modell. Uavhengig av om satsingen har modell-karakteristika eller om det foreløpig bærer adhokratiets kjennetegn (Mintzberg 1983), er det naturlig å peke på satsingens hybride kjennetegn.

Framveksten av hybride prosjekter og organisasjoner er et kjennetegn ved dagens velferdssamfunn. Sosiale innovasjoner finner ofte sted der ulik rasjonalitet fra velferdsstatens tradisjonelle sektorer; fri-villig, privat og offentlig sektor, kombineres. – Vi viser i rapporten at gatelagene nettopp vokser fram i et slikt hybrid felt med åpenbare innovasjonsimpulser. Satsingen er imidlertid sårbar. Den er sårbar både fordi den ikke har en kvalitetssikret og strukturerende modell i bunn, slik at klubbene på mange måter må «finne opp» sin egen praksis løpende. Dette tar derfor form av de personene som til enhver tid er sentrale i satsingen hvert enkelt sted. Men en like viktig årsak til sårbarheten er den uavklarte økonomien i satsingen. Det hele bæres i dag oppe av årlige prosjekt-tilskudd fra Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Støtten gis til Fotballstiftelsen som så fordeler dette videre ut til med-lemsklubber. Stiftelsen må søke om slik støtte hvert år. Finansieringen har dermed prosjektkarakter, mens satsingen må sies å ha kommet over i en driftsfase for klubbene, i alle fall for dem som har holdt på en stund – Fredrikstad startet som den første, i 2011.

I sum etterlater vår studie et temmelig tydelig bilde av en vellykket sosialinnovasjon i velferdssamfun-net, blant annet som et viktig bidrag i utviklingen av recoverybaserte praksiser. Det er imidlertid vans-kelig å se hvilken plass gatelagssatsingen har i det lokale velferdssamfunnet rundt hver enkelt klubb og i det nasjonale velferdssystemet hvor Fotballstiftelsen er en ny aktør. Kapittel 5 i rapporten drøfter dette dilemmaet. Studien peker på at gatelagene er et svært godt ettervernstilbud med recovery- effekter hvor deltakerne opplever håp for en tilværelse med nye rammer for verdighet og myndighet over eget liv. Slike funn bryter med mange beskrivelser av hvordan velferdsstaten i mange tjenester skaper fremmedgjøring, stigmatisering og fravær av verdighet. Vi finner derfor grunn til å peke på at de erfaringene og den praksisen som har vokst fram i lokale forsøk med fotball som recovery, trolig kan sies å være på vei mot en modell for lokal samskapende innovasjon, som det norske velferdssys-temet trenger – og som etterspørres i sentrale styringsdokumenter. Vi peker også på at erfaringene fra gatelagsfotballen, med noe tilpasning, kan overføres til andre idretter/andre sportsarenaer. Det skyldes at gatelagenes recoverybidrag ikke først og fremst handler om å spille fotball som teknisk disi-plin, men at det handler om å arbeide med fysisk og sosial recovery innenfor rammene av et lagspill, i vid forstand.

Recovery on the field is a study financed by the Oslofjordfondet. They have provided a support for a qualifying study. The aim of such study is to explore some basic questions in order to determine whether preliminary answers may form a basis for a further and more comprehensive study of the phenomenon. Our study is empirically limited to four clubs: Fredrikstad Fotball, Strømsgodset, Sandefjord Fotball and Odds Fotballklubb.

The project has arisen from a need to investigate whether street football is an example of collaborative innovation within the drug field. Does it work? We have chosen a recovery theoretical perspective in the first part of our study, where we approach individual participants/players in order to reveal which experiences and effects street football has in their lives. The second part concerns the clubs, the re-spective municipalities and other public services. We aim to expose how different sectors in local wel-fare systems cooperate, and we want to investigate how and why football clubs, whose basic goal is to win football games, also engage in social work. Our third perspective, also involving the initial two, is about the future of the welfare state. Is there room for such cross sector initiatives, as represented by street football? Our study includes a short description of the challenges of the welfare state, which throughout the post-war period has been in a state of continual expansion. The development has been characterised by apparently limitless possibilities (Vike, 2006 and 2018). In Chapter 1 we demonstrate signs that the welfare state however may have reached its limit – at least a limit to a development along the same lines and principles that have formed the basis for decades of expansion.

There is increasing awareness within the Norwegian welfare society that new solutions and new mod-els for the popular welfare must be developed and tried, in a combination of new forms of logic and services (Kobro et.al. 2017, Departementene 2018). Citizens as well as service users must to a greater degree be involved as equal partners in the development of new solutions and models in the welfare state (KMD 2017, Departementene 2018). The street football model represents a break with the classic tripartite organisation often associated with our welfare state; a public, a private and a voluntary so-called «third sector». To organize aftercare services for drug abusers as a more or less ordinary football activity in Norwegian football clubs is original – but is it also innovative? Simply said, innovation is something new that is useful (for somebody), and that is being used; implemented. If it is not used, it is not innovation, as it is merely creative, an invention or creation without practical value.

In reality, our welfare state is a collection of a number of welfare municipalities. Each municipality is pressured between mandated tasks, as guarantees and standards from above at one hand, and a well informed and demanding public on the other. A considerable confidence in public services and public management has kept the model together, in spite of its weaknesses. One suggested move, both in public steering documents and in initiatives «from below», is increased user involvement, empower-ment and collaboration across sectors, disciplines and areas of competence. This field of new, original cooperation, crossing both horizontal and vertical structures in the welfare state, is characterized as «samskaping» in Norwegian; samskabing in a Danish context, co-creation and co-production (among other labels) in England.

Chapter 3 is called «Recovery at its best», and this is exactly what the chapter demonstrates through a systematic review of our findings by interviewing players and coaches in the four clubs. The chapter shows that street football concerns much more than the mere kicking of a ball. Friendship on the field, in the wardrobe, in the clubhouse, during meals etc., has given many participants ne qualities in life. The football arena functions as training ground for many qualities other than passing the ball around. The participants learn from each other, they understand aspects and connections in their own lives in a new way, and they experience bounds, and support when handling difficult emotions and tasks in life. The coaches’ role as models, caretakers and facilitators for the partipicants’ recovery processes are crucial.

Chapter 4, following a chapter 3 on method, is a close study of each club and their collaboration part-ners, mainly inside the public sector. Their cooperation with the authorities seem close and trusting, but to a small degree formalised. There are considerable variations among the four clubs in our study. The collaboration with other public services seems even less predictable and are not recognizable across the four clubs. The «street football model» that has evolved in each location, is influenced by personal relations, enthusiasts and entrepreneur efforts, to such a degree - both from the services and the clubs - that we are uncertain whether it makes sense to even call it a model. However, whether the activity has model characteristics, or whether it carries the hallmark of adhocracy (Mintzberg, 1983), it seems right to point out the hybrid features of this effort. The appearance of hybrid projects and organisations is a distinctive feature of our modern welfare society. Social innovations often arise where different forms of rationality from the traditional sectors are combined. We demonstrate that the street football evolve from such a hybrid field with obvious innovation effects. The effort is, how-ever, vulnerable, as it lacks a basis of quality assurance or a structuring model; the clubs must «invent» their own practice from day to day. The individuals that at any one time organize the activities, thus shape their efforts.

Equally important is the insecure financing of the efforts. Yearly grants from the Directorate of welfare and the Directorate for health are funding the projects today. The grants are paid to the Football Foun-dation, which in turn distributes the funds to the member clubs. The Foundation must apply every year. The funding thus has the characteristics of a project, while the activities must be considered to be part of the operation for the clubs concerned, at least for the clubs that have been active for a while - such as Fredrikstad, the first to organize street football in 2011.

Our study does, in sum, present a clear picture of a successful social innovation based on recovery, in our welfare society. However, it is difficult to determine the position of street football in particular, or the method it seems to be based on in general, in the future local welfare system. We discuss this dilemma in chapter 5.

Our study concludes that street teams represent good aftercare services, where participants experi-ence hope for an existence with a new framework, dignity and empowerment. These findings are con-trary to many reports on how the welfare state through its services creates alienation, stigmatization and loss of dignity. In our view, there is reason to claim that the experiences and the practices that have evolved in local attempts to use football as a form of recovery, may be seen as a step towards a model for local co-creative innovation, much needed by the Norwegian welfare system – and also in demand according to central steering documents. Finally, we go so far as to recommend that experi-ences from street football are transferred to other sports/other arenas. The recovery effect of the football teams is, after all, not primarily about playing football as such, but in a wider perspective, about achieving physical and social recovery within the framework of a team spirit.