Refleksjoner fra deltakere ved et kurs i UH-pedagogikk

Abstract

Artikkelen retter søkelyset mot et bestemt kurs i universitets- og høgskolepedagogikk sett fra deltakernes refleksjoner over utbyttet av kurset. Målet med studien er å belyse hvilke funksjoner utdanning i UH-pedagogikk kan ha for UH-lærere. I den sammenhengen støtter vi oss på Biestas rammeverk for diskusjoner om utdanningers formål og resultater, og den didaktiske prosessmodellen til Stenhouse. Studien viser at deltakerne på kurset understreker at opplæringen har kvalifisert dem gjennom relevante teorier, språk og begreper, slik emneplanen forespeiler. Videre forteller de at de gjennom kurset har blitt deltakere i et nytt fellesskap og at innvielsen i fagfeltet og fellesskapet har styrket identiteten som underviser. Innvielsen har omfattet mer enn dannelse av en identitet innenfor gitte systemer og rammer. Dataene viser en overskridelse av tradisjonell kvalifisering gjennom mål-middeltenkningens forutbestemte inngang og muliggjør et nytt kritisk blikk på egen praksis. På bakgrunn av empirien vil vi argumentere for at utdanning som i for stor grad baserer seg på en forutbestemt praksis suppleres av prosessorienterte tilnærminger der det å utsettes for risiko og overskridelser utgjør sentrale dimensjoner ved utdanningen. I artikkelen lanseres en flerdimensjonal prosessmodell som søker å ivareta dette og stimulere til en balansert flerdimensjonal måte å tenke i og rundt UH-pedagogikk på.

In this paper we study a basic course concerning how to teach in higher education from the perspective of the participants and their reflections concerning outcomes from the course. Our purpose is to shed light on the possible functions such a basic course might have for university teaching. In this context, we were inspired by Biesta’s discussions around the purpose of education and Stenhouse’s process model. This study shows that participants emphasize how the teaching has qualified them through relevant theories, vocabulary and concepts. Furthermore, they talk of how they through the course were incorporated into a new community, and that the initiation into the discipline and this community strengthened their identities as educators. The data show an overrun of traditional qualification through the predetermined entry of the “objectives model,” which enables a critical view of their own practice. Based on empirical evidence, we will argue that education based largely on a predetermined practice is complemented by process-oriented approaches where the exposure to risk and transgression constitute the key dimensions of education. The article launches a multi-dimensional process model that seeks to address this and stimulates a balanced multidimensional way of thinking about and around teaching in higher education.