"Faldende og festlig sne" - snømotivets funksjon i Olaf Bulls dikt "Sneen"

Abstract

Olaf Bulls langdikt Sneen er blitt tolket flere ganger, men uten at noen har fokusert på selve tittelen. Denne artikkelen tar sitt utgangspunkt i tittelordet og spør etter snøens funksjon i teksten. Den består i å åpne opp protagonistens øyne for det sublime i Kants forstand. Men det sublime er en tankefigur uten forankring i det ytre. Og siden det sublime knyttes sammen med skriving, ligger det i snømotivet et metapoetisk resonnement. Det som fortoner seg som en fjellvandring av en skuffet protagonist blir på denne måten kun et påskudd for å si noe om poesiens vesen, om det poetiske arbeidet. Dette metanivået realiseres også ved hjelp av rimordenes klang, som hele tiden motarbeider vandrerens prosjekt. Dermed løser det poetiske arbeidet også protagonistens hovedproblem som består i en motsetning mellom ånd og materie, som han først greier å overvinne ved diktets slutt.

"Faldende og festlig sne" - snømotivets funksjon i Olaf Bulls dikt "Sneen"

Several scholars have analyzed Olaf Bull’s long poem Sneen (Snow). None of them, however, has focused on the title by treating snow as the main issue of the poem. The function of this motif is to open up the protagonist’s eyes for metaphysical concepts, i.e. Kant’s concept of the Sublime. As this concept is a mere idea without any connection to empirical nature and closely linked to the motif of writing, the poem becomes metapoetical. This is precisely what the title is indicating. In this view, the protagonist’s walking-tour is just a pretext to talk about poetical devices on a metapoetical level. This can be seen by the underlying contradiction between the protagonist’s and the text’s reasoning. The very nature of the poem’s sound system, caused by rhymes, contradicts his intention so that the poetical devices also offers a solution for the protagonist’s core problem, which is the antagonism between mind and matter.