| dc.description.abstract | Avhandlingen har hatt som mål å belyse spiseproblematikken og fenomenet ortoreksi. I tillegg har vi ønsket å undersøke på hvilken måte en kan jobbe for å eventuelt forebygge spiseforstyrrelser, ikke i den tro at det kan utryddes helt, men i forståelsen av å sette inn tiltak så tidlig som mulig for å endre holdninger og atferd hos foreldre, helsepersonell, lærere og andre betydningsfulle personer i barnets liv. Studien har en fenomenologisk tilnærming. Med bakgrunn i dette har vår problemstillingen vært:
”Hvordan kan ortoreksi erfares? Og på hvilken måte kan ortoreksi fenomenet forklares, og om mulig forebygges?”
For å belyse problemstillingen ovenfor har vi ved kvalitative semistrukturerte intervjuer (spørreskjema for noen) fått ta del i 9 informanters egne historier og erfaringer omkring det å ha spiseproblematikken ortoreksi alene, eller i kombinasjon med annen spiseforstyrrelse. I tillegg har vi intervjuet 4 helsepersonell, og fått kjennskap til noe av deres kunnskap omkring arbeidet med personer med spiseforstyrrelser, eller arbeid med barn og unge; og herunder deres fokus på psykisk helse.
Dagens helsetrend viser til det å være sunn, slank og sterk blir ansett som et attraktivt mål for de fleste. Ved hjelp av Solheim (1998) reflekterer vi over hvordan kroppen anses som et kulturelt symbol, og på hvilken måte ortoreksi kan anses som en “trend” i dagens samfunn. Den siste Ung i Norge undersøkelsen viser at det er “in” å være sunn i flere ungdomsmiljøer (Bakken, 2017). Vi har i avhandlingen gått nærmere inn på hva våre informanter tenker og erfaringer omkring ulike risikofaktorer for utvikling av spiseutfordringen ortoreksi i moderne tid, og undersøkt på hvilken måte ortoreksi kan betraktes som baksiden av dagens helsetrend. Giddens sin strukturasjonsteori viser til at strukturen og aktørene kan betraktes for å være gjensidig avhengig av hverandre (Aakvaag, 2008). Våre informanter har fortalt om hvordan de opplever og tenker at barn og unge i dag vokser opp med ulike forventninger og press om å passe inn i strukturen. Samtidig forteller informantene om at de er rådgivere og formidlere til venner, familie eller gjennom sosiale medier, om den sunne livsstilen sin. Med refleksivitet i moderniteten må individet finne sin identitet gjennom de muligheter og strategier de abstrakte systemene rundt oss gir (Giddens, 1997). Aktørene jakter på egen identitet med påvirkning fra mange hold, men bakenforliggende ønske om å spise sunt og trene mye for å forbedre jeget, møter vi i hovedsak ei jente som er sårbar og usikker på seg selv, hvor det lave selvbildet og selvfølelsen lettere lar seg påvirke av utenforstående faktorer. Ortoreksi fremstår ikke typisk som følger av traumatisk barndom eller lignende (Bratman, 2000), men mer som ett ønske om å spise sunt for å oppnå et stadig eskalerende behov for renhet, hvor matens kvalitet er det viktigste (Bratman, 2017). I denne forbindelsen blir behovet for å spise enda sunnere, eller trene enda mer etter hvert større. Så selv om en person med ortoreksi starter med å føle stolthet over sitt mat- og treningsprosjekt (Bratman, 2017), og at hun følger samfunnets ideelle fremstilling om “sunn og bra kropp”, vil regimet etter hvert ta mer og mer av hennes tid som går ut over andre sider av personens liv. I dette momentet vil det oppstå et ambivalent forhold hvor hun på en side føler hun har full kontroll over sin mat og trenings-besettelse, helt til dette går ut av kontroll og hun opplever negative følger hvor planlegging og rutiner tar mye plass. Det går ut over det sosiale med venner. Hun opplever tvang, angst, skam og frykt for å miste kontrollen, og oppleve seg selv som “skitten”. Spiseforstyrrelsen blir en del av identiteten hennes, som hun er redd for å miste for den fornemmes som en trygghet når andre deler av livet kan oppleves vanskelig, samtidig som hun ønsker å bli frisk og være “normal”. I søken etter sin identitet og hvordan en ønsker å føle seg som verdifulle individer, vil det oppstå ett behov for anerkjennelse fra andre mennesker. I denne sammenheng har vi anvendt Honneths anerkjennelsesteori i forståelsen av på hvilke områder i livet aktørene opplever, eller ikke erfarer gjensidig anerkjennelse (Honneth, 2008). De fleste av våre informanter har opplevd anerkjennelse i den private sfæren, mens de i mindre eller større grad opplevd krenkelse på det rettslige og solidariske området; de ønsker å bli “sett” av andre for den de er, ikke for sykdommen. Men i søken etter anerkjennelse handler det også mye om å verdsette seg selv.
Fra våre informanter har vi fått kjennskap til deres tanker og ideer omkring forebyggende tiltak. En av tingene flere av informantene har snakket om, er behovet for mer åpenhet om psykisk helse. De etterlyser at det i skolen kan snakkes om at det er vanlig å ha sitt å streve med, uten at det trenger å føre til for eksempel en besettelse hvor sunt blir usunt (Bratman, 2000). | nb_NO |
