Spillet om idrettsanleggene - hvilke ressurser er virksomme i lokale anleggsprosesser?

Abstract

I denne artikkelen analyseres de ulike maktformene som er virksomme i den lokale anleggspolitikken. Spørsmålene som drøftes er: Hvem er det som får sine ønsker oppfylt? Hvilke ressurser, både av penger, nettverk og symbolsk kapital mobiliseres i slike prosesser? Basert på en tidligere studie av lokal idrettspolitikk, supplert med eksempler som utbygging av kunstgressbaner versus svømmehaller i Oslo, utbyggingen av nye Holmenkollen og Hall i Nord-prosjektet, foretas en teoretisk informert drøfting av disse spørsmålene. I artikkelen identifiseres flere ressursbaser for maktutøvelse: human kapital (kompetanse), sosial kapital (nettverk), økonomiske kapital (friske penger) og kulturell kapital (legitimitet). Disse kapitalformene kobles så til Lukes’ (2005) tre dimensjoner ved makt, som her analyseres som tre nivåer av maktutøvelse: 1) direkte (og formell) makt, 2) indirekte institusjonalisert makt (f.eks. agendasetting) og 3) symbolsk/diskursiv makt. Med utgangspunkt i dette teoretiske rammeverket, analyserer jeg hvilke ressurser og hvem som får gjennomslag i anleggspolitikken. Artikkelen viser hvordan de ulike kapitalformene i varierende grad er virksomme på de ulike nivåene av maktutøvelse, men at det også er tett samvirke mellom de forskjellige formene. Dagens anleggsstruktur reflekterer i stor grad den maktstrukturen som gjenfinnes i idrettsfeltet ved at det foregår det Bourdieu (1984) kaller «objektiv strukturering», der både tilbuds- og etterspørselssiden er strukturert ut fra de samme reguleringsprinsippene.