Flere barn på blokka : Rapport fra et forsknings- og utviklingsprosjekt om vurdering av barns trivsel og utvikling i barnehagen

Abstract

Vurderingsprosjektet er initiert og finansiert av Utdanningsforbundet. Prosjektet ble gjennomført som et interaktivt forsknings- og utviklingsarbeid over halvannet år der forskere, veileder og deltakere fra to barnehager har vært involvert. Fokus har vært utvikling av barnehagenes arbeid med vurdering av barns trivsel og allsidige utvikling. Forskere har vært førsteamanuensis Liv Torunn Eik, Høgskolen i Sørøst-Norge og førsteamanuensis Gerd Sylvi Steinnes, Høgskulen i Volda. Tidligere førstelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Turid Thorsby Jansen har vært veileder for barnehagene. Det har vært gjennomført tre runder med gruppeintervjuer av styrere og barnehagelærere, to runder med veiledning i nettverksgrupper samt fire dialogseminarer med faglige presentasjoner og drøftinger mellom forskere, veileder, styrere og barnehagelærere. Som del av det interaktive designet har funn fra intervjuene blitt presentert for, og drøftet med, deltakerne etter hver intervjurunde. Deltakerne fra barnehagene gir uttrykk for at de har opplevd seg som medforskere i prosjektet. Felles fokus og prioritering har vært viktig for å utvikle barnehagens arbeid med vurdering. Styrernes rolle som pådrivere blir fremhevet som sentralt for at utviklingsarbeidet i barnehagene har blitt prioritert og gjennomført etter planen. I starten var det noen elementer av motstand blant barnehagelærerne i prosjektet. Dette rettet seg primært mot selve tematikken vurdering og sekundært om deltakelse i prosjektet. I den kommunale barnehagen var mye av motstanden knyttet til det vi har tolket som en politisering av vurderingsfeltet. Politiske føringer om kartlegging av enkeltbarn, ble opplevd som en trussel mot barnehagelærernes autonomi og legitimitet. Gjennom arbeidet med prosjektet forsvant mye av denne motstanden og et uttrykk for dette er formuleringen fra en deltaker om at vurderingsbegrepet var blitt «avkriminalisert». Det er likevel noen bekymringer knyttet til at dokumentasjon og vurdering skal sendes videre til andre instanser. Hovedbekymringer er at barnehagelærerne da mister kontrollen over hvordan vurderingene blir tolket og brukt. Gjennom å jobbe systematisk med grunnlagsdiskusjoner knyttet til barnehagens arbeid med vurdering, utviklet deltakerne både egen forståelse, trygghet og eierskap til vurderingsbegrepet. Slike grunnlagsdiskusjoner tar tid og er nødvendige for å forankre arbeidet. Vår konklusjon er at å utvikle barnehagens vurderingspraksis primært handler om barnehagelærernes holdninger og kunnskaper, og sekundært om spesifikke metoder. I løpet av prosjektperioden ble sentrale begreper som vurdering, trivsel og utvikling undersøkt, fortolket og diskutert. De ble operasjonalisert og etter hvert oppsto det økt felles forståelse. Vurderingsarbeidet utviklet seg fra en hovedsakelig individuell til en mer kollektiv praksis. Vurderinger ble i større grad delt og diskutert med kolleger, noe som medførte at barnehagelærerne måtte beskrive og begrunne sine vurderinger i større grad enn tidligere. Begrunnelsene som kom fram i intervjuene og i seminarer var både faglig og etisk funderte. Starten av prosjektet var preget av motstand mot kartleggingsverktøy som TRAS, spesielt i den kommunale barnehagen, og en usikkerhet knyttet til relevante alternativer. Det ble stilt spørsmål ved om kravet om metodefrihet hadde ført til at barnehagens vurderingspraksis ble metodefri. Etterhvert ble det brukt mer observasjon i vurderingsarbeidet, men også andre metoder og vurderingsformer etter behov. På slutten av perioden forteller deltakerne om et mangfold av metoder, både observasjon og praksisfortellinger, ferdiglagede skjemaer og skjemaer og kriterier som de har utviklet selv. Tittelen på rapporten, «Flere barn på blokka», peker mot at barnehagelærerne ved flere anledninger sa at de nå hadde flere barn på blokka. Mer ble skrevet ned og dokumentert. En konklusjon er derfor at barnehagelærerne og styrerne har utviklet en mer systematisk og bevisst vurderingspraksis i barnehagene. Flere barn er «på blokka», de blir i større grad sett, vurdert og fulgt opp. Barnehagelærerne forteller også at de har utviklet et merkritisk blikk på egen praksis og på forhold i barnehagekonteksten som kan motvirke barnas trivsel og allsidig utvikling. For å utvikle en vurderingskultur i barnehagen gjenstår det å inkludere medarbeiderne, barn og foreldre i større grad i arbeidet. En vurderingskultur utvikles når alle berørte parter får medvirke og gi uttrykk for sine synspunkter.